mandag 28. juni 2010

Til ettertanke...

Ja så har vi igjen mistet noen igjen i krigen mot Taliban. Og denne gangen sitter jeg å ser det å gråter, for på et vis føler man seg så plutselig nær. Jeg har gode venner som har mistet noen som stod de veldig nær,og kan fortsatt kjenne på følelsene ved å stå ved siden av og føle seg hjelpeløs. Etter å ha fått en kreftdiagnose har man og på en måte stått litt med det ene beinet i grava. Med det mener jeg at ved å få beskjed om at man har kreft, og legen som sitter foran deg da ved første møte ikke kan svare hverken ja eller nei på om dette er noe man kan dø av, fører til at man gjør seg mange tanker om det å miste noen man er glad i.
Samtidig er den ene soldaten fra Toten og vi vet hvem som er hans venner og hvor vondt det er å stå der ved siden av de som har mistet. Og min gode venn fra Videregående er for tiden feltprest i Afghanistan. Han fortalte meg at han skulle dit da jeg jeg ringte han og fortalte at jeg var syk. Så på mnge måter sitter jeg og føler at Afghanistan har kommet nær, og jeg kjenner på en del vonde følelser i forhold til disse som er gått bort, og de som sitter igjen med et stort sår, og et stort tap. Og mange av tankene mine går og til han som jeg er glad i som nå står der nede og skal gi trøst og gode ord til de som mistet vennene sine. Dette ene og alene fordi noen duster vil at Taliban skal bestemme i landet, ut med demokrati og inn med Bin laden. Hva er det for noe da??
En får et inntrykk av hvor skjørt livet faktisk er.

Når det gjelder meg er jeg sånn nogenlunde i form igjen. Kur nr 3 har tatt på, selv om jeg fikk en del medisiner som har hjulpet noe på kvalmen. En merker at kroppen er sliten, og det tar lengre tid før en kommer seg. Men samtidig som jeg har skrevet, meg og mitt blir så ubetydelig når noen blir brutalt drept på den måten. Jeg har jo fått beskjed om at jeg skal bli frisk av dette. Det er vel det som holder meg oppe stort sett, at dette skal gå over og jeg skal bli bra. Bare jeg blir ferdig med disse kurene jeg så skal jeg være glad.
Jeg prøver å nyte sommeren med grillmat og god frukt og sol. Tåler varmen dårlig, men sniker meg til noen solstråler dann og wann. Men blir mst kos under parasollen. Nå lader jeg opp til ny kur om 14 dager, så prøver vi å ta en ferietur etterhvert. Det trenger vi alle både store og små, komme bort og gjøre andre ting.
= o)

torsdag 24. juni 2010



Ok da har jeg skjønt bilde greia tror jeg....

Her ser dere bildet av en vannmelon jeg hadde her. Da jeg hadde skåret av den biten jefg skulle ha lå det igjen et hjerte i fruktkjøttet. Et tydelig hjerte. Er det et tegn eller hva tror dere?? Jeg tror det var et tegn fra noen som er glad i meg og vil meg vel....

Også ser dere bilde av den flotte Nannestad drakta som jeg har begynt å spare til, den skal jeg kjøpe meg, det er premien for å ha det tøft nå. Den er flott. Og passer fint på min flotte søster.

Dette med bilder må jeg nok trene litt på, men har da klart det på et vis.
Får præve mer enn annen dag.

Opp igjen.....




Ja kur nr 3 er unnagjort. Fått masse medisiner for å takle dette denne gangen. Vært mer trøtt og mindre kvalm.... Så nå er jeg snart i gang igjen... Fortsatt litt mo i knea i dag, men satser på en bedre dag i mårra.... Tenkte jeg skulle prøve å legge ut noen bilder her. Gjør et forsøk..

fredag 18. juni 2010

OnePiece.....

Ja i går gikk jeg til anskaffelse av en onepiece dress. Til dere som ikke vet hva det er, det er en hel dress man har på seg. Kosedress. Ligner sparkebukser/hele dresser som babyer har. Og da jeg dreiv å prøvde datt tørkle jeg har på hodet av, og jeg så ut som om jeg skulle på karneval utkledd som baby. Manglet bare smukken. I hvertfall, den er blå/turkis, i velour, og fantastisk god å ha på seg. Og jeg vet at den kommer jeg til å bruke masse.
Jeg skal ha ny kur nå på mandag (21), dette blir nr 3 i rekken, og nå gleder jeg meg til å ha på dressen min når jeg er dårlig de dagene. Og mine flotte svigerforeldre tar med seg barna mine på tur, så de blir borte flere av de dagene til uka som jeg er dårlig, så det blir bra både for meg og barna. Da kan jeg slappe helt av og bare tenke på meg, og ungene får masse oppmerksomhet og kommer seg litt unna når jeg er som surest...(har nok med meg selv, og har lett for å være sur noen av de dagene).
Jeg må prøve å finne noe som hjelper mot kvalmen som var helt uholdbar forrige runde. Da prøvde de noe annet enn det jeg fikk første runden, skulle visst vare i 5 dager, men det hadde dårlig virkning på meg kan man si. Det fungerte ikke i det hele tatt. Men fikk noen gode råd av læreren min på skolen som også har vært gjennom dette, så vi får prøve det å se om det hjelper.
Ellers har jeg vært på shopping og besøk på Peppes denne uka med min kjære jenter fra klassen min, og jeg har vært innom jobben. Det var utrolig koslig begge deler, men jeg kjenner nå i etterkant at jeg savner både skolen og jobben. Det sosiale fellesskapet man har på en arbeidsplass betyr mye mere i hverdagen enn man kanskje tenker over sånn til daglig. Når man så blir helt borte fra det helt plutselig ser man hvor mye sånne dagligdagse ting betyr.
Ellers har Camilla Läckberg fått en stor plass i livet mitt. Hun skriver FANTASTISK GOD krim. Fikk en bok av mine gode venn Lise. Den ble lest ut på et par tre dager, og etterpå har jeg gått til anskaffelse av alt hun har skrevet. Det er så spennende at det er vanskelig å legge boka fra seg.
Når det kommer til fortball VM så følger jeg med hvar dag. Hvem som vinner det vet jeg ikke, men Argentina vinner kampen om mest presseoppslag. Og Maradonna er jo ganske morsom til tider. Brasil er jo storfavoritt, men det hadde vært fantastisk om et lag fra Afrika hadde kommet langt. Afrika hadde fortjent en god plassering nå!! I kveld er det England igjen, så får vi se da om da klarer å imponere, det kan ikke bli vanskelig etter den kampen de spilte sist.
Nå er det en tur ut for alle fire. Vi skal bort å spise god mat hos hyggelige venner.
Ønsker dere alle en god helg, så får jeg se om det blir noe blogging litt uti neste uke, når de værste etterdønningene etter kuren har lagt seg.
Smil fra Anne-Gro = o)

fredag 11. juni 2010

Juni og sommer...

Ja vi er godt i gang med Juni allerede... Og sommeren lar vente å seg. Vi hadde noen fine dager forrige uke, men da var jeg så dårlig så jeg klarte ikke helt å nyte de. Er visst ikke så flink til å oppdatere bloggen min, men dagene flyr, og jeg synes liksom jeg må ha noe å skrive om når jeg er inne her. I dag er dte ikke så mye spennende å fortelle om, men kan jo skrive litt allikevel. Har fått testet at immunforsvaret faktisk er dårlig når men får beskjed om at det er det. Martin kastet plutselig opp på tirsdag, og dermed stod jeg her med vask og opprydning av tepper, klær, møbler og gulv flere ganger. Dere som har små barn vet hvordan det er. Men jeg blir ALDRI syk når ungene er dårlige, og denne gangen var jeg flink til å holde han på armlengsavstand, og vaske både med såpe og med sprit. Men, det kom kastet på meg i går tidlig. Omgangssjau så det holdt. Men det skal sies, at jeg som vanligvis blir dårlig av sjau, kjente stor forskjell på sjau og cellegiftkvalme. Det var stor forskjell.... Og det gikk over i løpet av dagen i går, så dagen i dag har vært fin. Det er Raufoss dager i helga, så det var mye folk i sentrum da jeg var nedover en tur. I dag har jeg endelig fått meg sparekonto, så nå når feriepenger og skattepenger kommer skal det spares til Nannestad drakt. Den er så fin, og den skal jeg kjøpe til meg selv som premie for det jeg går igjennmom nå.Jeg skal legge ut bilde av den når jeg får fikset den andre pcen vår.
Også traff jeg så mange kjente i dag, og det varmer når man hører det er så mange der ute som tenker på meg, og bryr seg om meg. Det er helt utrolig, og det gjør godt og betyr mye med så mye støtte fra alle kanter.
Søstra mi var konfirmant forrige søndag. Flott jente i ny bunad! Og det var godt å treffe slekta igjen. Og det var godt å prate med slektinger som har vært gjennom dette, og som vet hva dette innebærer.
Mange sier at jeg virker så sterk og positiv utad, også her inne på bloggen, og de er redd for at jeg ikke tillater meg å være svak. Tro dere meg jeg har mine stunder, der jeg bare gråter og synes livet er urettferdig og trist og ikke minst tøft. Men det er veldig avhengig av dagsformen. Dagene etter cellegiftkurene er de som er tøffest for kroppen, også de som er tøffest for psyken. Da er livet pyton, og jeg føler jeg bare eksisterer. Og jeg gråter og er trist og lei. Men når dagsformen er bra, er det lettere å være positiv, og det er lettere å nyte hverdagen. Så jeg har mine stunder der jeg er svak og negativ, og der alt ser helsvart ut, men heldigvis er de dagene få, og jeg kommer meg igjen etter en 3-4 dager. Også blir man jo glad av alle de positive opplevelsene av nestekjærlighet og medmenneskelighet som jeg opplever til stadighet. Takk skal dere ha. Det er godt å ha dere der! Det betyr mye for meg at så mange bryr seg, ikks stopp med det!!

fredag 4. juni 2010

Tøff uke...

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har hatt en veldig tøff uke. Denne kuren har tatt på både fysisk og psykisk. Det blir vanskleigere å motivere seg for flere runder når kroppen får sånn medfart. Men men, det gir resultater, så en må bare prøve å se det positive i situasjonen. Og i dag er formen bedre, så da er den på oppover tur igjen. Men jeg skal ikke late som at dette ikke er tøft for jommen det er det. Det tar på meg, og det tar på alle rundt meg. Så takk til alle som står på sidelinjen å heier!!
Jeg trenger det!