Juni og sommer...

Ja vi er godt i gang med Juni allerede... Og sommeren lar vente å seg. Vi hadde noen fine dager forrige uke, men da var jeg så dårlig så jeg klarte ikke helt å nyte de. Er visst ikke så flink til å oppdatere bloggen min, men dagene flyr, og jeg synes liksom jeg må ha noe å skrive om når jeg er inne her. I dag er dte ikke så mye spennende å fortelle om, men kan jo skrive litt allikevel. Har fått testet at immunforsvaret faktisk er dårlig når men får beskjed om at det er det. Martin kastet plutselig opp på tirsdag, og dermed stod jeg her med vask og opprydning av tepper, klær, møbler og gulv flere ganger. Dere som har små barn vet hvordan det er. Men jeg blir ALDRI syk når ungene er dårlige, og denne gangen var jeg flink til å holde han på armlengsavstand, og vaske både med såpe og med sprit. Men, det kom kastet på meg i går tidlig. Omgangssjau så det holdt. Men det skal sies, at jeg som vanligvis blir dårlig av sjau, kjente stor forskjell på sjau og cellegiftkvalme. Det var stor forskjell.... Og det gikk over i løpet av dagen i går, så dagen i dag har vært fin. Det er Raufoss dager i helga, så det var mye folk i sentrum da jeg var nedover en tur. I dag har jeg endelig fått meg sparekonto, så nå når feriepenger og skattepenger kommer skal det spares til Nannestad drakt. Den er så fin, og den skal jeg kjøpe til meg selv som premie for det jeg går igjennmom nå.Jeg skal legge ut bilde av den når jeg får fikset den andre pcen vår.
Også traff jeg så mange kjente i dag, og det varmer når man hører det er så mange der ute som tenker på meg, og bryr seg om meg. Det er helt utrolig, og det gjør godt og betyr mye med så mye støtte fra alle kanter.
Søstra mi var konfirmant forrige søndag. Flott jente i ny bunad! Og det var godt å treffe slekta igjen. Og det var godt å prate med slektinger som har vært gjennom dette, og som vet hva dette innebærer.
Mange sier at jeg virker så sterk og positiv utad, også her inne på bloggen, og de er redd for at jeg ikke tillater meg å være svak. Tro dere meg jeg har mine stunder, der jeg bare gråter og synes livet er urettferdig og trist og ikke minst tøft. Men det er veldig avhengig av dagsformen. Dagene etter cellegiftkurene er de som er tøffest for kroppen, også de som er tøffest for psyken. Da er livet pyton, og jeg føler jeg bare eksisterer. Og jeg gråter og er trist og lei. Men når dagsformen er bra, er det lettere å være positiv, og det er lettere å nyte hverdagen. Så jeg har mine stunder der jeg er svak og negativ, og der alt ser helsvart ut, men heldigvis er de dagene få, og jeg kommer meg igjen etter en 3-4 dager. Også blir man jo glad av alle de positive opplevelsene av nestekjærlighet og medmenneskelighet som jeg opplever til stadighet. Takk skal dere ha. Det er godt å ha dere der! Det betyr mye for meg at så mange bryr seg, ikks stopp med det!!