Rørende omsorg.

Jeg skreiv i går kveld, men i dag er det lørdag og jeg hadde plutselig tid til å sitte å lese gamle innlegg jeg har skrevet, og alle kommentarene jeg har fått. Plutselig kom April og kaoset rundt det å få bskjeden om at jeg var syk så mye nærmere. Jeg kjente igjen all forvilelsen og håpløsheten, og redselen som jeg kjente på da. Også blir jeg igjen rørt av alle de flotte, varme og omtenksomme kommentarene fra alle dere der ute som har fulgt med meg hele veien. Og nå når det verste er over ser jeg tilbake og er forundret over at tiden allikvel har gått fort. Alt vi så frem mot med uvisshet, det har vi vært igjennom og vi har bestått. Og selv om det har vært et tøft halvår har jeg mye positivt å se tilbake på. Og jeg er stolt av meg selv som har klart å komme gjennom 8 kurer med cellegift uten å miste motet helt. Ja jeg har hatt lyst til å gi opp, men det har jeg ikke fått lov til av Kurt. Og jeg har to unger som har holdt meg gående gjennom det hele.Også når formen har blitt bedre mellom kurene klarer man å hente krefter å gå å neste runde med nytt mot.
Nå er det strålingen som står for tur. Jeg er spent på hva jeg går til også nå, men prøver å ikke tenke for mye på det. En ting som har funket bra siden April, det er å ta en dag av gangen, også ikke bekymre seg for det man ikke vet hva er. Selv om det blir stråling hver dag er jeg fast bestemt på å nyte adventstida vi går inn i.
Og nå når jeg har sitti her å tørket tårene igjen over all den omsorgen dere der ute har vist, må jeg igjen få takke dere for omsorg, flotte,hyggelige kommentarer, forbønn, meldinger, varme tanker, meldinger, ja det meste. Dette hadde jeg ikke klart uten dere. Ta vare på hverandre! Klem