En stund siden sist...

Ja... ser det er lenge siden jeg har vært innom å skrevet noe her ja... Det må vel tyde på at det ikke er så mye å skrive om,og at hverdagen har begynt å bli sånn noenlunde normal. Er nok det som er tilfelle. Jeg begynner å føle meg riktig så bra om dagen og nyter hvert sekund! Dagene går fort, i hvertfall nå når det er VM på ski. = o)
Jeg prøver å trene litt og komme i gang både fysisk og mentalt. Skal snart begynne å være litt med på jobben og nå. Det skal bli godt å komme ut av den bobla jeg til tider føler jeg bor i. Arret er fint, huden er bra igjen etter strålinga, og jeg kjenner på mere energi enn jeg har hatt på lenge. Så noen dager er jeg sliten fordi jeg kanskje styrer litt mye... Fort gjort at viljen vil mer enn "orken", men sånn er det. Og det lærer jeg av, og prøver å ta med meg det.
Var på skitur på tirsdag. Jeg er ikke god på ski, men det var flott vær, fine løyper og kakao og pølser i sekken, så da gikk det så fint. Håper på å få tatt noen flere turer før snøen blir borte. Ellers er det deilig med mildvær, og sol. Jeg må innrømme at jeg liker vinteren best om våren!!
Skal på kontroll på Radiumen nå i slutten av mnd, det blir spennende... Selv om legen på stråleenheten på Gjøvik sa at jeg nå kunne betegne meg som kreftfri, har jeg ikke helt turt å hoppe i taket enda. Må se det på ultralyd, og høre legen der inne si det. Tilliten min til legene på Gjøvik er ikke helt der nei... Desverre. Og jeg blir gjentatte ganger vitne til hvordan jeg IKKE skal oppføre meg når jeg begynner å jobbe med pasienter. Er noen som skulle hatt noen timer på skolen igjen som har glemt litt hvordan man både kommuniserer og hvilke holdninger og verdier man har ovenfor syke mennesker.
Og når det kommer til Nordthug... så er han en fantastisk god skiløper som jeg håper vi kan følge i mange år til. Og når jeg ser alt det oppstyret han klarer å lage på grunn av den måten han går i mål, tenker jeg at de som gidder å lage en så stor sak ut av dette ikke har opplevd mye spennende, eller alvorlig i sine liv. Det er på randen av krig i Libya og flere tusen er drept og skadd, mange der ute verden sulter, mange får hver dag en beskjed om at de har alvorlige lidelser som de kan dø av, og kjemper en kamp for livet hver dag. DA blir målgangen hans veldig liten i den store sammenhengen. Og det sier litt om hvor lite vi har å bekymre oss over her i norden.....
Så sånn er det...
Ha en god helg alle sammen. = o)

Stigende form...

Ja formen er bedre etter at jeg endelig fikk penicillin som hjalp på. I dag har jeg hatt besøk av ei som er fra Kenya, og det er så deilig å sitte å skravle med noen som forstår hva Kenya er og hvordan det er der... også få skravla litt Swahili, det hjelper alltid på humøret. Også har jeg gått meg en lang tur. Det er vondt å kjenne på hvor dårlig formen er, men jeg prøver å pushe meg kvartal for kvartal, så bør det vel bli bedre etterhvert. Får update Ipoden min litt så blir det vel enda mere gøy når jeg har litt musikk på ørene.... Ellers nynner vi på "Haba haba" sangen som var med i MGP på lørdag. Og skal Kenya noen gang være med i den store finalen må det bli med den låten. Gamle minner strømmet tilbake til en slik fengende låt som hadde et enkelt budskap: Se stort på de små øyeblikkene i livet!
I mårra skal jeg til tannlegen og gruer meg verre til det. Snodig når man har vært gjennom så mye...., men tannlegeskrekken, den sitter fortsatt der!
Ellers har jeg ordna meg med en gruppe i den nye klassen min, og gleder meg til å komme i gang med skolen igjen, og tror det siste året med 08 Deltid kan bli bra, selv om det er rart og aldri mer skulle gå sammen med 07 Deltid. Uansett, ferdig skal jeg bli, og jeg kommer til å bli en sykepleier med et annet utgnagspunkt for å forstå pasienter både i den ene og andre situasjonen...
Nå er det brownies og kaffe....
Talas!!

Penicillin kur nr 2....

Ja så var det tid for en liten oppdatering på bloggen igjen. Fikk en melding for et par dager siden, og skjønte da at det var en stund siden jeg hadde skrevet noe her. Tenker vel at det ikke er så mange som er innom å leser her enda siden det ikke skjer så mye spennende med meg lengre....
Var hos legen igjen i dag (kommer til å få frikort fort ja..)og fikk ny penicillinkur. Forrige mandag ble jeg veldig dårlig på bare noen timer, og satt her og gråt av redsel for at det kunne være svineinfluensa. Sa til Kurt at det var synd at jeg hadde overlevd kreft visst jeg allikvel skulle dø av svineinfluensa... Sånn blir man vel når man har hatt en slik runde som jeg har hatt, og har litt i bagasjen om alvorlig sykdom. Kommer nok til å være litt hypokonder fremover tenker jeg...
Fikk penicillin mot halsbetennelse. Men har hanglet hele uka, og i går begynte jeg med vondt i hodet og i ansiktet. Kom inn hos legen i dag og fikk nye medisiner mot bihulebetennelse og halsbetennelse. Så da er det bare å holde sofaen et par dager til.... Er det noe jeg har blitt god på siste ukene så er det sofasliting. Men når en ikke orker annet, da får man bare ligge på sofaen da... Kroppen er vel såpass sliten at jeg er mottagelig for det som flyr rundt av bakterier.
Såret etter strålingen har leget seg fint nå, men det tok netsen tre uker før jeg hadde ordentlig med hud igjen der også. Jeg var ikke klar over at jeg skulle bli så sår i etterkant av behandlingen, og at det skulle oppleves slik. Men da kan jeg være med å forberede andre på det, og gi andre den informasjonen jeg skulle ønske jeg hadde fått.
Nå er det kø ved dataen her. Martin skal se noe på nett-tv. Han er 4 år, men veldig fingernem når det kommer til data.... utrolig hva disse barna får til...
Ha en fin uke, jeg skal ta det helt med ro og bare vente på at medisinene skal virke.
Klems = o)

Gått i hi....

Ja det kjennes nesten slik ut som om at jeg har gått i hi. Jeg har veldig vondt i huden min og orker knapt ha på meg klær, ergo jeg holder meg innendørs. Er en uke i mårra siden jeg var utenfor huset, bortsett fra en liten snartur til legen i går der jeg fikk influensavaksine.
Jeg var ikke klar over at strålingen bød på slike utfordringer i etterkant. Har du noengang vært solbrent? Det har jeg, skikkelig solbrent. Det skal jeg ikke klage på lengre, det er ingenting mot den forbrente huden jeg har i strålefeltet. Nå har den vært burgunderrød i litt over en uke, og nå begynner jeg å flasse. Jeg renser huden med saltvannsomslag flere ganger om dagen, og smører og smører og smører. Og ja det hjelper. Til og med Kurt bemerker at det ser bedre ut, og at jeg ikke klager slik jeg gjorde i helga, da kjentes det ut som ribbeina mine hadde knekt tvers av... Da er det lov å surve, for vondt var det! Så hovedmålet nå er å være i form til en Haldentur neste helg da jeg skal i 30 års lag.
Ulempen med å gå i hi, er at alle daglige gjøremål som henting og bringing av barn, og handling havner på Kurt. Samtidig er jeg veldig usosial...Også blir det dårlig med mosjon og frisk luft. Samtidig kan man bli hektet på de utroligste serier som går på Tv dagtid.... ;p Også har jeg uteblitt fra to timer hos min fantastisk flotte fysioterapeut, men det får jeg ta igjen til uka...
Fordelene er at man ikke får brukt så mye penger, eller bensin, og at man får spist noe av det man faktisk har i fryseren, og at man får tømt de merkeligste krukker man har stående med smertestillende og diverse hjelpende remedier fra medisinskapet...
;p
Men nå når det begynner å bli opp mot en uke skal jeg love at jeg begynner å kjenne på litt utbrytertrang, så er utålmodig på at denne huden skal leges.."Tiden leger alle sår.." Var det en som sa... Men når man faktisk venter på at huden skal leges tar det faktisk laaaang tid....
Nå er det oppussingsprogram på TV. Kanskje man kan få noe tips til nye gardiner eller noe... Og vi skal kose oss med vafler.
Klem fra mneg i hi....

Nytt år og nye muligheter...

2011 banker på døra, og det er tid for å se fremover. 2010 har jeg nå lagt bak meg, det har vært et tøft, vanskelig og surrealistisk år. Hadde aldri trodd jeg skulle bli en av de "en av tre nordmennene" som en gang opplevde kreft. Hadde heller aldri trodd jeg skulle bli en av de 2800 kvinnene som får brystkreft i løpet av et år. Men nå er jeg en av mange i en dyster statistikk over alle som får en kreftdiagnose i løpet av livet, samtidig er jeg også en av mange i en flott statistikk som sier noe om hvor mange som overlever dette. For nå er det 2 strålebehandlinger igjen. En i mårra og en på mandag. Hadde legesamtale i dag, hvor hun sier at jeg ikke har mere kreft igjen som de kan se, og at de betegner meg som kreftfri per dags dato. Jeg tør ikke hoppe helt i taket før jeg har vært på kontroll på Radiumen i Mars. Men det ser veldig bra ut i hvertfall. Skal ha Herceptin 3 hver uke til August før jeg er helt ferdig behandlet. Men det værste er over og jeg og mine kan se fremover mot et år forhåpentligvis uten så mye dramatikk som 2010 brakte med seg.

Samtidig sitter jeg igjen med en stor livserfaring etter 2010. Jeg har lært at livet er veldig uforutsigbart, og at man må ta tingene litt mere som det er. Det nytter ikke å bekymre seg og være redd for det man ikke vet hva er. Vi lever her og nå og det skal jeg bli flinkere til å ta med meg når hverdagen blir travel. Vi må ha bedre tid til hverandre og tid til å lukte på blomstene, høre en god plate, eller se en fin film, og ikke minst ta litt mere tid til hverandre.
Også har jeg vel overrasket meg selv en god del over hva jeg faktisk klarer å stå i, og hvor mye jeg klarer å takle. Man får noen krefter og et pågangsmot fra ett eller annet der ute.... Og "vi får ikke mer enn det vi klarer å takle" er det noen kloke hoder som har sagt. Selv om tiden også har bydd på vanskelige, tunge dager som jeg aldri trodde jeg skulle komme gjennom, sitter jeg igjen sliten men sterk. Styrket både i sjel og sinn. Jeg har fått en større tro på meg selv, og på hva jeg klarer å få til. Og jeg har fått en større tro på gode vennskap og hvor viktig det er med gode venner og en flott storfamilie rundt seg! Så selv om 2010 har vært vanskelig sitter jeg igjen med mange gode venner,mye erfaring som vil hjelpe meg til å bli en bedre helsearbeider, og et stort arr tvers over brystkassa som bevis på hvor tøff jeg har vært.
2011 bli for meg et håpets år. En start på et nytt liv. Jeg satser på å komme i gang med skolen etter påske. Håper på å komme i gang så smått med litt jobbing føre det... Også skal vi ut å reise litt. Bunaden blir ferdig i begynnelsen av Mai. Jeg har mye å takke for å mye å glede meg til! Ønsker dere alle ett riktig Godt nytt år! Og takk for det gamle. Mange nyttårsklemmer fra meg!

Lymfeødem.....

Ja, da har fysioterapeuten min konstatert at det ser ut som jeg har fått et lymfeødem. Det vil si at høyre arm der de har fjernet en del lymfeknuter, nå er hoven og full av væske som kroppen ikke klarer å drenere. Og etterhvert som strålinga får sitt feste på kroppen vil de lymfeknutene som er igjen bli svekket ytterligere de også. Så nå sitter jeg her med en vond hoven arm, som antagligvis vil være sånn en stund. Fysioterapeuten jeg har kommet til har videreutdannig innen lymfedrenasje, så hun masserer og stimulerer de andre lymfeknutene i kroppen til å jobbe mer.... Et lymfeødem oppstår gjerne når en fjerner så mye lymfeknuter som jeg har gjort, og risikoen øker fordi man i tillegg da har strålebehandling. Hevelsen kan gå helt tilbake, men den kan og komme å gå litt for resten av livet. Vi får ta en dag av gangen....
Når det gjelder strålebehandlingen, så går det greit. Jeg er halvveid i mårra.. Jippi!!!. Merker lite enda, litt rød i huden, men ikke så sår. Blir litt trøtt, men det går som sagt greit.
Julegavene ser stort sett i boks, bare litt småtteri som gjenstår. I mårra er det martin sin dag, han blir 4 år allerede... Hvor ble tiden av???
Lykke til med innspurten av julestria.... Klems = o)

Kaldt, advent og stråler

Ogaå tipper gradestokken nedover og nedover og stopper når den passerer 22,23 eller 24 minus. Da er det kaldt da, både ute og inne... Kurt bærer ved og jeg fyrer og fyrer. Også er det spådd slik i nesten 2 uker til... Og da får en ikke vært ute. Hadde tenkt å passe på å komme meg ut å gå litt nå når jeg var ferdig med kurer, men når det er så kaldt, må jeg melde pass..... Jeg har endelig fått kranglet meg til drosje opp og ned fra stråleenheten, og når det er så kaldt er jeg glad det kommer noen med en varm bil å henter meg og kjører meg til og fra døra. Denne herligheten varer bare ut neste uke, så får jeg se om jeg klarer å krangle meg til noen uker til. Hadde jeg vært 70 år hadde dette ikke vært noe tema, men men. En må bare stå på krava....
Stråling er helt greit foreløbig. Er sliten og en del trøttere enn jeg har vært på en stund, men ellers merker jeg ikke så mye enda. Har ikke blitt sår i huden enda, men det kommer vel etterhvert... Men det får en ta etterhvert som det kommer...
Adventstida er over oss, og jeg prøver å nyte det så godt jeg kan. Her surrer julemusikken, og jeg tenner lys og koser meg når jeg kan. Nå skal julekortene distribueres, og julegavene er i boks. Kakene har bakermester snipp i Nannestad fikset for meg (mamma). Og glad er jeg for det. = o)
Nå lader jeg opp til litt bursdagsfeiring for ungene til helga. Det skal bli koslig å se familien igjen....
Klems... = )