Nytt år og nye muligheter...

2011 banker på døra, og det er tid for å se fremover. 2010 har jeg nå lagt bak meg, det har vært et tøft, vanskelig og surrealistisk år. Hadde aldri trodd jeg skulle bli en av de "en av tre nordmennene" som en gang opplevde kreft. Hadde heller aldri trodd jeg skulle bli en av de 2800 kvinnene som får brystkreft i løpet av et år. Men nå er jeg en av mange i en dyster statistikk over alle som får en kreftdiagnose i løpet av livet, samtidig er jeg også en av mange i en flott statistikk som sier noe om hvor mange som overlever dette. For nå er det 2 strålebehandlinger igjen. En i mårra og en på mandag. Hadde legesamtale i dag, hvor hun sier at jeg ikke har mere kreft igjen som de kan se, og at de betegner meg som kreftfri per dags dato. Jeg tør ikke hoppe helt i taket før jeg har vært på kontroll på Radiumen i Mars. Men det ser veldig bra ut i hvertfall. Skal ha Herceptin 3 hver uke til August før jeg er helt ferdig behandlet. Men det værste er over og jeg og mine kan se fremover mot et år forhåpentligvis uten så mye dramatikk som 2010 brakte med seg.

Samtidig sitter jeg igjen med en stor livserfaring etter 2010. Jeg har lært at livet er veldig uforutsigbart, og at man må ta tingene litt mere som det er. Det nytter ikke å bekymre seg og være redd for det man ikke vet hva er. Vi lever her og nå og det skal jeg bli flinkere til å ta med meg når hverdagen blir travel. Vi må ha bedre tid til hverandre og tid til å lukte på blomstene, høre en god plate, eller se en fin film, og ikke minst ta litt mere tid til hverandre.
Også har jeg vel overrasket meg selv en god del over hva jeg faktisk klarer å stå i, og hvor mye jeg klarer å takle. Man får noen krefter og et pågangsmot fra ett eller annet der ute.... Og "vi får ikke mer enn det vi klarer å takle" er det noen kloke hoder som har sagt. Selv om tiden også har bydd på vanskelige, tunge dager som jeg aldri trodde jeg skulle komme gjennom, sitter jeg igjen sliten men sterk. Styrket både i sjel og sinn. Jeg har fått en større tro på meg selv, og på hva jeg klarer å få til. Og jeg har fått en større tro på gode vennskap og hvor viktig det er med gode venner og en flott storfamilie rundt seg! Så selv om 2010 har vært vanskelig sitter jeg igjen med mange gode venner,mye erfaring som vil hjelpe meg til å bli en bedre helsearbeider, og et stort arr tvers over brystkassa som bevis på hvor tøff jeg har vært.
2011 bli for meg et håpets år. En start på et nytt liv. Jeg satser på å komme i gang med skolen etter påske. Håper på å komme i gang så smått med litt jobbing føre det... Også skal vi ut å reise litt. Bunaden blir ferdig i begynnelsen av Mai. Jeg har mye å takke for å mye å glede meg til! Ønsker dere alle ett riktig Godt nytt år! Og takk for det gamle. Mange nyttårsklemmer fra meg!

Lymfeødem.....

Ja, da har fysioterapeuten min konstatert at det ser ut som jeg har fått et lymfeødem. Det vil si at høyre arm der de har fjernet en del lymfeknuter, nå er hoven og full av væske som kroppen ikke klarer å drenere. Og etterhvert som strålinga får sitt feste på kroppen vil de lymfeknutene som er igjen bli svekket ytterligere de også. Så nå sitter jeg her med en vond hoven arm, som antagligvis vil være sånn en stund. Fysioterapeuten jeg har kommet til har videreutdannig innen lymfedrenasje, så hun masserer og stimulerer de andre lymfeknutene i kroppen til å jobbe mer.... Et lymfeødem oppstår gjerne når en fjerner så mye lymfeknuter som jeg har gjort, og risikoen øker fordi man i tillegg da har strålebehandling. Hevelsen kan gå helt tilbake, men den kan og komme å gå litt for resten av livet. Vi får ta en dag av gangen....
Når det gjelder strålebehandlingen, så går det greit. Jeg er halvveid i mårra.. Jippi!!!. Merker lite enda, litt rød i huden, men ikke så sår. Blir litt trøtt, men det går som sagt greit.
Julegavene ser stort sett i boks, bare litt småtteri som gjenstår. I mårra er det martin sin dag, han blir 4 år allerede... Hvor ble tiden av???
Lykke til med innspurten av julestria.... Klems = o)

Kaldt, advent og stråler

Ogaå tipper gradestokken nedover og nedover og stopper når den passerer 22,23 eller 24 minus. Da er det kaldt da, både ute og inne... Kurt bærer ved og jeg fyrer og fyrer. Også er det spådd slik i nesten 2 uker til... Og da får en ikke vært ute. Hadde tenkt å passe på å komme meg ut å gå litt nå når jeg var ferdig med kurer, men når det er så kaldt, må jeg melde pass..... Jeg har endelig fått kranglet meg til drosje opp og ned fra stråleenheten, og når det er så kaldt er jeg glad det kommer noen med en varm bil å henter meg og kjører meg til og fra døra. Denne herligheten varer bare ut neste uke, så får jeg se om jeg klarer å krangle meg til noen uker til. Hadde jeg vært 70 år hadde dette ikke vært noe tema, men men. En må bare stå på krava....
Stråling er helt greit foreløbig. Er sliten og en del trøttere enn jeg har vært på en stund, men ellers merker jeg ikke så mye enda. Har ikke blitt sår i huden enda, men det kommer vel etterhvert... Men det får en ta etterhvert som det kommer...
Adventstida er over oss, og jeg prøver å nyte det så godt jeg kan. Her surrer julemusikken, og jeg tenner lys og koser meg når jeg kan. Nå skal julekortene distribueres, og julegavene er i boks. Kakene har bakermester snipp i Nannestad fikset for meg (mamma). Og glad er jeg for det. = o)
Nå lader jeg opp til litt bursdagsfeiring for ungene til helga. Det skal bli koslig å se familien igjen....
Klems... = )

Tålmodighet er en dyd....

Ja, fikk telefon fra stråleeneheten på Gjøvik i dag. Det var telefon nr to denne uka. De ringte mandag og sa at de måtte flytte tirsdagen og onsdagens time til i mårra. I dag ringte de for å si at det nå var flyttet til fredag, blir simulering da. (liksomstråling) Også starter de opp med behandling på mandag. Grunnen.... For lite folk på jobb, de ekke ferdig med behandlingsplanen min. Det er frustrerende, og nå strekker jeg meg ikke lengre. Ringer de noe mer nå da.... Har fått så nok av å vente og vente, og gjennopplever litt det på Sykehuset på Gjøvik at det ekke så farlig, det blir en løsning på det, men det tar sånn tid med alt. Og lite penger, lite folk på jobb går faktisk ut over pasientene, selv om ekspertene mener det motsatte. Folkens vi bor i verdens rikeste land....
Også var det NAV. Jeg lo rett ut her om dagen da jeg hørte de hadde mottatt 30 000 klager i løpet av de 9 første mnd i år. Riksrevisjonen godkjenner ikke budsjettet deres for andre år på rad, Hvor tydelig må de ha det? Det funker ikke, Tanken er god, men systemet blir for tungrodd, og det blir for mye kontorer, papirer og folk. Nå manglet de igjen sykemeldinga mi, enda jeg har gjort som jeg har fått beskjed om, (etter at det var bare rot for to mnd siden) og da er det mitt ansvar tydeligvis å skaffe til veie papirer som blir borte hos dem... Har sagt det før og sier det igjen, en skal joggu være frisk for å være syk....

Måtte bare få tømt hodet litt for frustrerte tanker...

Ellers har svigermor vært her å hengt opp julegardiner og pusset vinduer i dag. Julemusikken ljomer om dagen, og mamma var innom med 6 forskjellige slag kaker i sta. Så nå er det stemning og kos i heimen. Har i hvertfall noe å by folk til kaffen.... du må gjerne ta deg en tur innom... ;)

"Nå kommer jula hit med vinterhvite veier, fra koje til katedral. Nå kommer jula hit med fellesskap og glede, for alle de som kan ta del..."
Førjulsklem!! Anne-Gro

Rørende omsorg.

Jeg skreiv i går kveld, men i dag er det lørdag og jeg hadde plutselig tid til å sitte å lese gamle innlegg jeg har skrevet, og alle kommentarene jeg har fått. Plutselig kom April og kaoset rundt det å få bskjeden om at jeg var syk så mye nærmere. Jeg kjente igjen all forvilelsen og håpløsheten, og redselen som jeg kjente på da. Også blir jeg igjen rørt av alle de flotte, varme og omtenksomme kommentarene fra alle dere der ute som har fulgt med meg hele veien. Og nå når det verste er over ser jeg tilbake og er forundret over at tiden allikvel har gått fort. Alt vi så frem mot med uvisshet, det har vi vært igjennom og vi har bestått. Og selv om det har vært et tøft halvår har jeg mye positivt å se tilbake på. Og jeg er stolt av meg selv som har klart å komme gjennom 8 kurer med cellegift uten å miste motet helt. Ja jeg har hatt lyst til å gi opp, men det har jeg ikke fått lov til av Kurt. Og jeg har to unger som har holdt meg gående gjennom det hele.Også når formen har blitt bedre mellom kurene klarer man å hente krefter å gå å neste runde med nytt mot.
Nå er det strålingen som står for tur. Jeg er spent på hva jeg går til også nå, men prøver å ikke tenke for mye på det. En ting som har funket bra siden April, det er å ta en dag av gangen, også ikke bekymre seg for det man ikke vet hva er. Selv om det blir stråling hver dag er jeg fast bestemt på å nyte adventstida vi går inn i.
Og nå når jeg har sitti her å tørket tårene igjen over all den omsorgen dere der ute har vist, må jeg igjen få takke dere for omsorg, flotte,hyggelige kommentarer, forbønn, meldinger, varme tanker, meldinger, ja det meste. Dette hadde jeg ikke klart uten dere. Ta vare på hverandre! Klem

Good news folkens....= o)

På tide å dele disse gode nyhetene med dere alle nå synes jeg. Var på kontroll på Radiumhospitalet tirsdag. Fikk da høre svarene etter at de har sett på det legen har operert bort. De fant ikke spor av kreftceller igjen i det som er fjernet under armen. I brystet var det en del arrvev, det vil se at svuksten har lagt fra seg noen visittkort i strukturen slik at de så at den hadde vært der, men det var minimalt igjen av kreftceller der også. Kirurgen sa at de så slike positive resultater, men at det hørte med til sjeldenheten. Så jeg hadde hatt VELDIG god effekt av cellegifta, også trodde han at det også skyldtes at jeg er blid og positiv. = o) = o) Jeg kunne ikke fått bedre nyheter!!!!!! Og det gjør meg varm om hjertet hver gang jeg tenker på at jeg nå er fri for kreft. Og jeg håper det er for bestandig. Jeg vet at det kan ingen garantere, men at det er lov å håpe. Keg har kjempet og jeg har vunnet!!
Nå er det stråling som gjelder. Jeg er ferdig tatovert og markert med tusj, og starter opp med stråling på onsdag. Ja de tatoverer små merker i huden, også tegner de med tusj slik at de finner igjen strålefeltet hver gang. Så får ikke lov til å vaske bort strekene, men de sitter godt, så det er nok ingen fare.
Strålinga gir bivirkniger som sår hud, og at man blir trøtt og sliten. Men mange av oss som har hatt tøff cellegiftbehandling opplever at man finner igjen seg selv litt fordi man hele tiden blir kvitt mer og mer av cellegiften. Jeg tar en dag av gangen også får vi bare se hvordan det går. Litt rart å nå forholde seg til et nytt sted og nye mennesker. Men stråleenheten er et koslig sted, så det skal nok gå greit. Er ferdig den 28 des. Så får vi bare glede oss til et flott 2011, for det MÅ bli bedre enn 2010.
Kurt barberte hodet mitt i stad. Nå har de kalt meg for Pål Bang Hansen siden helga. De synes viss jeg ligner på han. ; ) Hadde en del stive tuster som stod i alle retninger. Så nå er de barbert bort og man kan håpe på at det kommer igjen ordentlig hår snart og litt mer jevnt enn det som var.
Jeg og Henriette har vært på shopping i dag. Ble en del nye klær. Hun fikk penger til bursdagen og var innstilt på å handle klær. Ble mye fint! Også kjøpte vi filmen om Blåfjell som vi var å så på kino føre jul i fjor. Den er så fin, og har så fin musikk. Jeg har årøvd å holde igjen på Julemusikken, men nå klarer jeg det ikke lengre. I mårra blir det julemusikk og stemning i heimen. Vi går en magisk og fin tid i møte, og den er jeg innstillt på å nyte i fulle drag sammen med venner og familie. Det verste er over og nå kan vi se fremover mot en flott Desember, vinter og et godt nytt år i møte.
Ta vare på dere selv og hverandre. Stor klem fra ei som er i skikkelig julestemining!!!

Liten oppdatering...

Ja da har jeg vært å tappet. Det var kort grei prosess, lang nål inn i huden der det var væskeansamling, også dro legen ut ca 30 ml med sårvæske. Det var ikke vondt, og hjalp på smertene jeg hadde under armen og bakover mot ryggen. Så får vi se om det blir flere turer til Hamar.
Traff igjen sykepleieren som var tilstedet da jeg fikk påvist kreft i April. Hun klemte meg og synes det var så koslig å se meg igjen. Hun husket godt dagen jeg hadde vært der og hadde tenkt masse på meg i sommer. Ble veldig glad for å se at jeg hadde det bra, og at dette med meg gikk bra. Da de oppdaget dette i April visste de ikke omfanget av det, så de hadde pratet på meg, og oss flere ganger og lurt på hvordan det hadde gått. Fikk nr til hennes telefon og skulle bare ringe om det var noe, slik at jeg slapp inn til Oslo for ting de kunne hjlpe meg med på Hamar. Det er service det.
Fortsatt god helg, i mårra skal jeg teste gåstaver, og få litt sving på armen.
Klems = )