Nytt år og nye muligheter...

2011 banker på døra, og det er tid for å se fremover. 2010 har jeg nå lagt bak meg, det har vært et tøft, vanskelig og surrealistisk år. Hadde aldri trodd jeg skulle bli en av de "en av tre nordmennene" som en gang opplevde kreft. Hadde heller aldri trodd jeg skulle bli en av de 2800 kvinnene som får brystkreft i løpet av et år. Men nå er jeg en av mange i en dyster statistikk over alle som får en kreftdiagnose i løpet av livet, samtidig er jeg også en av mange i en flott statistikk som sier noe om hvor mange som overlever dette. For nå er det 2 strålebehandlinger igjen. En i mårra og en på mandag. Hadde legesamtale i dag, hvor hun sier at jeg ikke har mere kreft igjen som de kan se, og at de betegner meg som kreftfri per dags dato. Jeg tør ikke hoppe helt i taket før jeg har vært på kontroll på Radiumen i Mars. Men det ser veldig bra ut i hvertfall. Skal ha Herceptin 3 hver uke til August før jeg er helt ferdig behandlet. Men det værste er over og jeg og mine kan se fremover mot et år forhåpentligvis uten så mye dramatikk som 2010 brakte med seg.

Samtidig sitter jeg igjen med en stor livserfaring etter 2010. Jeg har lært at livet er veldig uforutsigbart, og at man må ta tingene litt mere som det er. Det nytter ikke å bekymre seg og være redd for det man ikke vet hva er. Vi lever her og nå og det skal jeg bli flinkere til å ta med meg når hverdagen blir travel. Vi må ha bedre tid til hverandre og tid til å lukte på blomstene, høre en god plate, eller se en fin film, og ikke minst ta litt mere tid til hverandre.
Også har jeg vel overrasket meg selv en god del over hva jeg faktisk klarer å stå i, og hvor mye jeg klarer å takle. Man får noen krefter og et pågangsmot fra ett eller annet der ute.... Og "vi får ikke mer enn det vi klarer å takle" er det noen kloke hoder som har sagt. Selv om tiden også har bydd på vanskelige, tunge dager som jeg aldri trodde jeg skulle komme gjennom, sitter jeg igjen sliten men sterk. Styrket både i sjel og sinn. Jeg har fått en større tro på meg selv, og på hva jeg klarer å få til. Og jeg har fått en større tro på gode vennskap og hvor viktig det er med gode venner og en flott storfamilie rundt seg! Så selv om 2010 har vært vanskelig sitter jeg igjen med mange gode venner,mye erfaring som vil hjelpe meg til å bli en bedre helsearbeider, og et stort arr tvers over brystkassa som bevis på hvor tøff jeg har vært.
2011 bli for meg et håpets år. En start på et nytt liv. Jeg satser på å komme i gang med skolen etter påske. Håper på å komme i gang så smått med litt jobbing føre det... Også skal vi ut å reise litt. Bunaden blir ferdig i begynnelsen av Mai. Jeg har mye å takke for å mye å glede meg til! Ønsker dere alle ett riktig Godt nytt år! Og takk for det gamle. Mange nyttårsklemmer fra meg!

Lymfeødem.....

Ja, da har fysioterapeuten min konstatert at det ser ut som jeg har fått et lymfeødem. Det vil si at høyre arm der de har fjernet en del lymfeknuter, nå er hoven og full av væske som kroppen ikke klarer å drenere. Og etterhvert som strålinga får sitt feste på kroppen vil de lymfeknutene som er igjen bli svekket ytterligere de også. Så nå sitter jeg her med en vond hoven arm, som antagligvis vil være sånn en stund. Fysioterapeuten jeg har kommet til har videreutdannig innen lymfedrenasje, så hun masserer og stimulerer de andre lymfeknutene i kroppen til å jobbe mer.... Et lymfeødem oppstår gjerne når en fjerner så mye lymfeknuter som jeg har gjort, og risikoen øker fordi man i tillegg da har strålebehandling. Hevelsen kan gå helt tilbake, men den kan og komme å gå litt for resten av livet. Vi får ta en dag av gangen....
Når det gjelder strålebehandlingen, så går det greit. Jeg er halvveid i mårra.. Jippi!!!. Merker lite enda, litt rød i huden, men ikke så sår. Blir litt trøtt, men det går som sagt greit.
Julegavene ser stort sett i boks, bare litt småtteri som gjenstår. I mårra er det martin sin dag, han blir 4 år allerede... Hvor ble tiden av???
Lykke til med innspurten av julestria.... Klems = o)

Kaldt, advent og stråler

Ogaå tipper gradestokken nedover og nedover og stopper når den passerer 22,23 eller 24 minus. Da er det kaldt da, både ute og inne... Kurt bærer ved og jeg fyrer og fyrer. Også er det spådd slik i nesten 2 uker til... Og da får en ikke vært ute. Hadde tenkt å passe på å komme meg ut å gå litt nå når jeg var ferdig med kurer, men når det er så kaldt, må jeg melde pass..... Jeg har endelig fått kranglet meg til drosje opp og ned fra stråleenheten, og når det er så kaldt er jeg glad det kommer noen med en varm bil å henter meg og kjører meg til og fra døra. Denne herligheten varer bare ut neste uke, så får jeg se om jeg klarer å krangle meg til noen uker til. Hadde jeg vært 70 år hadde dette ikke vært noe tema, men men. En må bare stå på krava....
Stråling er helt greit foreløbig. Er sliten og en del trøttere enn jeg har vært på en stund, men ellers merker jeg ikke så mye enda. Har ikke blitt sår i huden enda, men det kommer vel etterhvert... Men det får en ta etterhvert som det kommer...
Adventstida er over oss, og jeg prøver å nyte det så godt jeg kan. Her surrer julemusikken, og jeg tenner lys og koser meg når jeg kan. Nå skal julekortene distribueres, og julegavene er i boks. Kakene har bakermester snipp i Nannestad fikset for meg (mamma). Og glad er jeg for det. = o)
Nå lader jeg opp til litt bursdagsfeiring for ungene til helga. Det skal bli koslig å se familien igjen....
Klems... = )

Tålmodighet er en dyd....

Ja, fikk telefon fra stråleeneheten på Gjøvik i dag. Det var telefon nr to denne uka. De ringte mandag og sa at de måtte flytte tirsdagen og onsdagens time til i mårra. I dag ringte de for å si at det nå var flyttet til fredag, blir simulering da. (liksomstråling) Også starter de opp med behandling på mandag. Grunnen.... For lite folk på jobb, de ekke ferdig med behandlingsplanen min. Det er frustrerende, og nå strekker jeg meg ikke lengre. Ringer de noe mer nå da.... Har fått så nok av å vente og vente, og gjennopplever litt det på Sykehuset på Gjøvik at det ekke så farlig, det blir en løsning på det, men det tar sånn tid med alt. Og lite penger, lite folk på jobb går faktisk ut over pasientene, selv om ekspertene mener det motsatte. Folkens vi bor i verdens rikeste land....
Også var det NAV. Jeg lo rett ut her om dagen da jeg hørte de hadde mottatt 30 000 klager i løpet av de 9 første mnd i år. Riksrevisjonen godkjenner ikke budsjettet deres for andre år på rad, Hvor tydelig må de ha det? Det funker ikke, Tanken er god, men systemet blir for tungrodd, og det blir for mye kontorer, papirer og folk. Nå manglet de igjen sykemeldinga mi, enda jeg har gjort som jeg har fått beskjed om, (etter at det var bare rot for to mnd siden) og da er det mitt ansvar tydeligvis å skaffe til veie papirer som blir borte hos dem... Har sagt det før og sier det igjen, en skal joggu være frisk for å være syk....

Måtte bare få tømt hodet litt for frustrerte tanker...

Ellers har svigermor vært her å hengt opp julegardiner og pusset vinduer i dag. Julemusikken ljomer om dagen, og mamma var innom med 6 forskjellige slag kaker i sta. Så nå er det stemning og kos i heimen. Har i hvertfall noe å by folk til kaffen.... du må gjerne ta deg en tur innom... ;)

"Nå kommer jula hit med vinterhvite veier, fra koje til katedral. Nå kommer jula hit med fellesskap og glede, for alle de som kan ta del..."
Førjulsklem!! Anne-Gro

Rørende omsorg.

Jeg skreiv i går kveld, men i dag er det lørdag og jeg hadde plutselig tid til å sitte å lese gamle innlegg jeg har skrevet, og alle kommentarene jeg har fått. Plutselig kom April og kaoset rundt det å få bskjeden om at jeg var syk så mye nærmere. Jeg kjente igjen all forvilelsen og håpløsheten, og redselen som jeg kjente på da. Også blir jeg igjen rørt av alle de flotte, varme og omtenksomme kommentarene fra alle dere der ute som har fulgt med meg hele veien. Og nå når det verste er over ser jeg tilbake og er forundret over at tiden allikvel har gått fort. Alt vi så frem mot med uvisshet, det har vi vært igjennom og vi har bestått. Og selv om det har vært et tøft halvår har jeg mye positivt å se tilbake på. Og jeg er stolt av meg selv som har klart å komme gjennom 8 kurer med cellegift uten å miste motet helt. Ja jeg har hatt lyst til å gi opp, men det har jeg ikke fått lov til av Kurt. Og jeg har to unger som har holdt meg gående gjennom det hele.Også når formen har blitt bedre mellom kurene klarer man å hente krefter å gå å neste runde med nytt mot.
Nå er det strålingen som står for tur. Jeg er spent på hva jeg går til også nå, men prøver å ikke tenke for mye på det. En ting som har funket bra siden April, det er å ta en dag av gangen, også ikke bekymre seg for det man ikke vet hva er. Selv om det blir stråling hver dag er jeg fast bestemt på å nyte adventstida vi går inn i.
Og nå når jeg har sitti her å tørket tårene igjen over all den omsorgen dere der ute har vist, må jeg igjen få takke dere for omsorg, flotte,hyggelige kommentarer, forbønn, meldinger, varme tanker, meldinger, ja det meste. Dette hadde jeg ikke klart uten dere. Ta vare på hverandre! Klem

Good news folkens....= o)

På tide å dele disse gode nyhetene med dere alle nå synes jeg. Var på kontroll på Radiumhospitalet tirsdag. Fikk da høre svarene etter at de har sett på det legen har operert bort. De fant ikke spor av kreftceller igjen i det som er fjernet under armen. I brystet var det en del arrvev, det vil se at svuksten har lagt fra seg noen visittkort i strukturen slik at de så at den hadde vært der, men det var minimalt igjen av kreftceller der også. Kirurgen sa at de så slike positive resultater, men at det hørte med til sjeldenheten. Så jeg hadde hatt VELDIG god effekt av cellegifta, også trodde han at det også skyldtes at jeg er blid og positiv. = o) = o) Jeg kunne ikke fått bedre nyheter!!!!!! Og det gjør meg varm om hjertet hver gang jeg tenker på at jeg nå er fri for kreft. Og jeg håper det er for bestandig. Jeg vet at det kan ingen garantere, men at det er lov å håpe. Keg har kjempet og jeg har vunnet!!
Nå er det stråling som gjelder. Jeg er ferdig tatovert og markert med tusj, og starter opp med stråling på onsdag. Ja de tatoverer små merker i huden, også tegner de med tusj slik at de finner igjen strålefeltet hver gang. Så får ikke lov til å vaske bort strekene, men de sitter godt, så det er nok ingen fare.
Strålinga gir bivirkniger som sår hud, og at man blir trøtt og sliten. Men mange av oss som har hatt tøff cellegiftbehandling opplever at man finner igjen seg selv litt fordi man hele tiden blir kvitt mer og mer av cellegiften. Jeg tar en dag av gangen også får vi bare se hvordan det går. Litt rart å nå forholde seg til et nytt sted og nye mennesker. Men stråleenheten er et koslig sted, så det skal nok gå greit. Er ferdig den 28 des. Så får vi bare glede oss til et flott 2011, for det MÅ bli bedre enn 2010.
Kurt barberte hodet mitt i stad. Nå har de kalt meg for Pål Bang Hansen siden helga. De synes viss jeg ligner på han. ; ) Hadde en del stive tuster som stod i alle retninger. Så nå er de barbert bort og man kan håpe på at det kommer igjen ordentlig hår snart og litt mer jevnt enn det som var.
Jeg og Henriette har vært på shopping i dag. Ble en del nye klær. Hun fikk penger til bursdagen og var innstilt på å handle klær. Ble mye fint! Også kjøpte vi filmen om Blåfjell som vi var å så på kino føre jul i fjor. Den er så fin, og har så fin musikk. Jeg har årøvd å holde igjen på Julemusikken, men nå klarer jeg det ikke lengre. I mårra blir det julemusikk og stemning i heimen. Vi går en magisk og fin tid i møte, og den er jeg innstillt på å nyte i fulle drag sammen med venner og familie. Det verste er over og nå kan vi se fremover mot en flott Desember, vinter og et godt nytt år i møte.
Ta vare på dere selv og hverandre. Stor klem fra ei som er i skikkelig julestemining!!!

Liten oppdatering...

Ja da har jeg vært å tappet. Det var kort grei prosess, lang nål inn i huden der det var væskeansamling, også dro legen ut ca 30 ml med sårvæske. Det var ikke vondt, og hjalp på smertene jeg hadde under armen og bakover mot ryggen. Så får vi se om det blir flere turer til Hamar.
Traff igjen sykepleieren som var tilstedet da jeg fikk påvist kreft i April. Hun klemte meg og synes det var så koslig å se meg igjen. Hun husket godt dagen jeg hadde vært der og hadde tenkt masse på meg i sommer. Ble veldig glad for å se at jeg hadde det bra, og at dette med meg gikk bra. Da de oppdaget dette i April visste de ikke omfanget av det, så de hadde pratet på meg, og oss flere ganger og lurt på hvordan det hadde gått. Fikk nr til hennes telefon og skulle bare ringe om det var noe, slik at jeg slapp inn til Oslo for ting de kunne hjlpe meg med på Hamar. Det er service det.
Fortsatt god helg, i mårra skal jeg teste gåstaver, og få litt sving på armen.
Klems = )

Ja, da er vel mye gjort så langt....

Så var operasjonen over. Her sitter jeg da med litt vondt her og der, og en pupp mindre. Har mest vondt under armen. Skal til sykehuset på Hamar å tappe ut en del væske i mårra. Har hopet seg opp en del væske der lymfeknutene har vært, kroppen vet vel ikke helt hvor den skal gjøre av all denne væsken som nå blir til overs. Var visst vanlig å tappe både to og tre ganger. En fantastisk sykepleier på Radiumen prøvde å få meg inn både her og der slik at jeg skulle slippe å reise så langt for å få gjort dette. Og de på Hamar kunne hjelpe meg. Så da blir det en Hamar tur i mårra.

Ellers gikk operasjonen bra, kirurgen var fornøyd, og sa at nå hadde jeg nådd bunnen, og fra nå av ville det bare gå oppover. Så da satser jeg på det. Starter vel opp med stråling i slutten av måneden.

Ellers er det jo dette med utseende. Man føler jo at man har fått pukkelryggen foran på et vis. Blir veldig skakt å rart. Det er jeg som tenker mest over dette, men så er det da kroppen min også. Fantomsmerter er rare greier, og vondt gjør det også.Jeg tar meg ofte til puppen da det plutselig gjør vondt... men der er det ikke noe. Rare greier... Jeg føler meg litt rar og annerledes, men det har aldri vært noe alternativ, så en må bare tenke positivt, og tenke på at man nå kan kalle seg kreftfri, så og si. De stråler jo for å være helt sikre på at alt er borte, og det skal jeg jo være glad for!un skulle fjerne beient sitt i mårra, og da tenkte jeg at en pupp er trossalt bare en pupp.
Fått en pupp av vatt som jeg skal bruke nå til såret har grodd. Har sting fra midt på brystbeinet til midt under armen, så han har sydd en del. Ordentlig protese får jeg om et par uker når jeg er innover til etterkontroll. Den blir litt mer naturtro enn den jeg har nå. Henriette så at jeg brukte den i dag, har ikke orket før nå. Så da jeg tok av meg jakka da vi kom inn døra sier hun " Oi mamma bruker du lekepuppen din?? Den er litt mindre da, men det gjør ikke no". Men hun var den eneste som så det. Så da legger jeg nok mere i det jeg enn hva andre gjør....
Nå får jeg ta kvelden, spent på morgendagen.
Ønsker dere en god helg.
Klems = )

Vellykket operasjon!

Anne-Gro ble operert torsdag 28 oktober på Radiumhospitalet.
Operasjonen varte i vel 2 timer og kirurgen har sagt i ettertid at han er:
"meget fornøyd med resultatet".
Så det er godt å vite, både for Anne-Gro og ikke minst for Kurt og unga :-)

Hun hadde en del vondt i armen og underarmen like etter ingrepet, men dette kom av at de også hadde tatt lymfene(er det de heter?). Og selvsagt var hun nokså sliten også.
Men kroppen hennes har jo i grunn vært ganske sliten etter siste cellegiftkur, så en slik "stor" operasjon vil jo gjerne virke enda mer utmattende når kroppen allerede er redusert.

MEN Anne-Gro er ved godt mot og vi nærmeste rundt henne er veldig glade for at vi kan begynne å se en ende på denne sykdommen. En lillesøster blir stadig imponert over hvor mye pågangsmot og viljestyrke denne storesøsteren har. Du er enestående AG!

Kreften er ute av kroppen nå, dog en pupp mindre, men å få beholde livet er vel det viktigste i denne sammenhengen.OG DET ER VI TAKKNEMLIGE FOR!

Vi var på besøk hos Anne-Gro i går på sykehuset.
Hun har herved fått en nytt kallenavn; " Tante flatpupp"...he he...vi må jo bare ha litt galgenhumor midt oppi det alvorlige også.
Eller som Anne-Gro sa: "Det gjorde ikke at jeg på isen datt, jeg har jo bare en pupp av vatt..." he he...

VI fikk også høre Anne-Gro fortelle om diverse andre kreftpasienter på radiumen. Og man blir jo beveget av å høre slike sterke sydomshistorier. Og jeg skjønner at vi må bare takke Gud og alle som har heiet Anne-Gro fram for at det har gått så bra som det har gjort, og vi håper jo at dette er slutten på krefthistorien hennes FOR EVER! MEn vi må ikke glemme alle de andre som blir rammet og kanskje ikke klarer seg...
STØTT DEN ROSA BÅND AKSJONEN OG STØTT KREFTFORENINGEN!
Mer forskning og nye medisiner trengs sårt slik at flere kan få beholde livet sitt.

bli med å be videre for Anne-Gro og familien. Selvom puppen er tatt er det fortsatt en del de skal igjennom med strålebehandling og ny puppekonstruksjon til våren.

TAKK FOR ALL FORBØNN OG GODE TANKER!

hilsen en lillesøster som reflekterer litt på en lørdag :-)

Kvelden før dagen....

Ja da sitter vi her på pasienthotellet på Montebello (Radiumen). Montebello høres mye kosliger ut... Skal faste fra midnatt og møte opp ved 8 tiden i mårra. Hørtes ut som jeg opereres ved 10 tiden i mårra.
Om jeg gruer meg?? Ja, litt. Men har prøvd å ikke tenke så mye på det i dag. Dette er noe jeg bare må igjennom, så det er ikke så mye å tenke på egentlig.
De siste dagene har jeg hovnet opp litt i kroppen, og neglene på fingrene driver å løsner, det er ikke godt. Legene her mener det er bivirkninger av cellegiften. Det er godt å tenke på at det er jeg ferdig med. Nå er det operasjon og stråling som gjelder. Godt å ha startet på en annen del av behandlingen.
Det blir uansett litt rart å våkne opp igjen fra narkosen med en pupp i minus. Samtidig har jeg visst dette lenge, og prøvd å bli fortrolig med tanken, så får man bare se hvordan dette går. Høyre bryst har vært roten til mye dritt de siste månedene, så jeg har på en måte fraskrevet meg det litt. Fårstå det den som kan. Nå er det "Brother`s and sisters" på TV. Så er det senga. Jeg er trøtt og sliten så tror ikke det blir noe problem å sove i kveld. Søster`n skriver litt her når jeg får pratet med henne etter operasjonen. Har desverre ikke tilgang til nett inne på sykehuset.
Klems = o)

Milepel.

Ja da var det over. Forhåpentligvis for godt. ALDRI mer cellegift, hverken på meg eller noen jeg er glad i!!!! Nå har kroppen nesten kvittet seg med bivirkningene for denne gang, og jeg kan tenke på å nyte hverdagen igjen. Denne siste gangen har vært en av de vanskligste å komme seg gjennom. Før har jeg nok mannet meg opp og i gang, fordi jeg vet at jeg må få så mye ut av tiden som mulig, fordi det ikke er lenge til neste kur. Sånn er det ikke nå, og jeg har turt å kjenne på at jeg er sliten. Jeg har sovet masse, og enda føler jeg meg sliten.
I dag har jeg vært ute av huset for første gang på nesten to uker. Var godt å komme ut litt å se andre mennesker. Håper på at været holder seg i helga slik at vi kan være litt ute også. Har visst litt opprydding igjen før snøen daler ned. Og når man bor på Toten vet man aldri når det er, så greit å være forberedt = )
Jeg går nå over i en ny fase i behandlingen. Blir som sagt operert den 28 okt. Og starter opp med strålebehandling 4 uker etter. Skal bli godt å etterhvert kjenne på en kropp uten cellegift, og se håret komme tilbake. Martin spør stadig hvor håret mitt er og når det kommer tilbake. Han kom i sta og viste frem et bilde der han fornøyd kunne fortelle at der hadde jeg hår. Har begynt å få igjen noe, men ikke nok til at det holder på varmen enda. Så nå har jeg mange nye ting å se frem mot.
Ønsker dere alle en god helg. Jeg skal prøve å nyte min!!!
= o)

Snart siste kur nå....

Ja da er det nedtelling til siste kur på tirsdag. Det skal bli godt å bli ferdig med dette svineriet. Jeg håper (banker i bordet) at jeg aldri må igjennom dette igjen. Blir operert den 28 okt. var å hilste på kirurgen på tirsdag. Han var en typisk kirurg opptatt av alt mulig annet egentlig, og var veldig opptatt av at svigermora hans var fra Raufoss og at jeg visste hvem kameraten hans var, og at de hadde gode wienerbrød på Skumsjøen.(Et koslig lite sted ved et vann der de har matservering og arrangerer selskaper). Men vi fikk pratet om inngrepet også. Ble litt roligere faktisk av å ha snakket med han, så nå gruer jeg meg ikke slik jeg gjorde.
I Oktober er det Rosa sløyfe aksjon. Jeg synes dere alle burde ut å støtte. Det er penger som kommer godt med. Jeg er glad for alle de pengene de har fått slik at jeg får den beste behandlingen, men det kommer noen etter meg også desverre, så la oss støtte opp under aksjonen slik at de kan fortsette å videreutvikle behandling slik at enda flere blir friske.
Det var dagens moral. Nå blir det pannekaker til middag, og seinere "Knerten gifter seg" på kino. En fin fredag med andre ord!
Ha en fin fin helg!!

Godt at det kommer av seg selv.....

Ja så var de fleste bivirkningene ute av kroppen...igjen.... Nå er jeg glad det er 1 runde igjen også er det over. Jeg er sliten, men er så glad for at kroppen kommer seg av seg selv hver gang.
Det er litt av et maskineri vi har som blir brutt ned, men som kommer seg av seg selv hver eneste gang. Så nå er det bare å nyte hver eneste dag frem til 5 okt.
Jeg har blitt dyktig på å skape meg høydepunkter i hverdagen, noe jeg skal ta med meg inn i den travle hverdagen vi vanligvis lever i (når den kommer).

Også må jeg bare få slått fast en gang for alle, NAV er et feilslått system. Har ventet i to dager på telefon, og når Kurt ringer og spør om vedkommende har fått sjekket det hun skulle ha sjekket ut til mandag, ja da har de et hav av undskyldninger... så da blir dagen spennende i mårra når hun skulle ringe meg... jeg tror det ikke før jeg får se det. De har for mye å gjøre alle som jobber på NAV. Og den nye sjefen skulle begynne i 2012. Hva er det for noe da?? De trenger hjelp nå.....!!!!!

Bunaden er levert til brodering... så nå er premien i ferd med å bli en realitet!!!

Ha en fortsatt fin uke...!!

Klems

Nest siste runde nå.....

Ja da sitter jeg her med munnen full av sugetabletter som skal stimulere spyttkjertler og forhindre tørr munn, de legemidlene er oppskrytt. Ikke smaker de særlig godt, og om jeg blir mindre tørr i munnen.... neppe.... Prøver nå å være i forkant slik at jeg slipper den opplevelsen jeg hadde sist med munnen full av munnsår. Så får vi se om denne "være i forkant" strategi funker. Formen er egentlig ganske rævva akkurat nå. Det verker i muskler og ledd på steder jeg ikke visste jeg hadde det. I tillegg har jeg noen tak i ryggen som kan minne om rier, dette fordi jeg har fått en sprøyte som skal stimulere beinmargen til produksjon av mere blodceller, slik at jeg skal slippe feber denne gangen. Og når beinmargen plutselig får beskjed om å jobbe litt ekstra kjennes det ut som rier i korsrygg og i bekkenet. Men nå er det nest siste gang. For hver dag som går er jeg nærmere en siste gang med disse bivirkningene som man blir trøtt og sliten av. Operasjonen blir en 29 okt. Så nå går det fortere enn jeg hadde forutsett. Deretter tar det 6 uker før jeg begynner med stråleterapi.
Men først må jeg komme gjennom helga og prøve å komme meg sånn nogenlunde på beina igjen i løpet av neste uke. Og når spyttkjertlene er stimulert tilstrekkelig og munnen ikke er så tørr, og alt smaker litt bedre, ja da blir det Fårikål... = o)
God helg!! Klems.

Jommen sa jeg smør....

Og da bloggen om at alt gikk over all forventning hadde lagret seg og var et faktum, gikk det noen dager så ble det ny sykehusinnleggelse. Jommen sa jeg smør. Joda denne gangen var det feber som slo meg ut, og da står det i alle papirer at da skal man kontakte lokalsykehus. Ble lagt inn med det de kaller neutropen feber. Det vil si, kort fortalt at de hvite blodlegemene i blodet, som er vårt immunforsvar, ligger på et så lavt nivå at man får en infeksjon. Feberen er da et tegn på denne infeksjonen. Det blit tatt masse blodprøver også setter man i gang antibiotika behandling som om at man har en blodforgiftning. Så da ble det nok et opphold på 1E. Er jo 4 uker siden sist, men traff igjen mange som kjente meg igjen, som jeg nå har blitt enda bedre kjent med. Reserverte et rom jeg da om et par uker siden jeg nå skal ha ny kur på mandag, greit å være forberedt liksom (neida....)
Fikk store problemer med munssår denne gangen og sleit med å få i meg både vått og tørt, veldig greit å få noen dager i senga også få hjelp, og intravenøst. Vap`en min har blitt min beste venn. Godt å slippe venefloner...Og der blir jeg godt stelt med. Så da ble det nok en liten husmorferie på mor. De fleste ville vel valgt et Spa, men greit på sykehuset også. Og når man i tillegg isoleres blir det stille og rolig, tv for seg selv, bare å trekke i snora så kommer de med både mat og drikke, ikke noe klesvask, ikke noe oppvask. Så jeg benyttet anledningen til å sove og slappe av masse.
Men det er godt å komme hjem igjen også. Godt å se mann og barn igjen, og sove i senga si ikke minst.... Det var fantastisk. Så nå er det bare å lade opp til nest siste kur på mandag. Tenk det, snart ferdig!!!!!! 5 okt er siste runde med cellegift, og jeg må si jeg gleder meg VELDIG til det. Da er det værste gjort håper jeg.
Så da prøver vi å kose oss litt med kino og noen besøk og diverse denne uka, også skal jeg ta det litt mer med ro neste gang selv om jeg føler meg i form. Jeg lærte av forrige runde, en kan ikke tro at en plutselig er supermann selv om man føler seg i form etter kur.... Gjorde en bommert der ja.
Og nok en gang har jeg blitt fortalt om både den ene og andre som leser bloggen min, og jeg ser at jeg har ingen anelse om hvor mange som er innom her, og hvem dere er, men jeg setter pris på alle varme tanker og all forbønn som jeg vet er der ute.
En stor takk til dere alle, og en stor klem!!! = )

Over all forventning.....

Ja i dag er det torsdag, jeg fikk kur mandag. Nå er det bare to igjen... tenk det!! Og denne gangen gikk alt så mye bedre. Vi var rimelig spente da vi dro innover på mandag. Men ingen kvlame, ingen hodevondt, ikke noe oppkast. I dag kjenner jeg det i muskler og ledd, men det går over med litt smertestillende. Litt sliten og støl, men jeg er ikke kvalm og jeg holder på maten. Tørre slimhinner i munnen gir ikke helt den store matlysten, men jeg er fornøyd fordi jeg føler meg i fin form. Vanligvis har de dagene etter kur vært pyton, men denne gangen har alt gått som smurt, og da er hverdagen så mye lettere å takle. Takker for alle som ber for meg, og tenker på meg. Det rører og varmer. Har ikke så mye mer å skrive om akkurat nå. Jeg ville bare skrive til dere som er innom her at denne gangen gikk alt mye bedre, og jeg føler meg i fin form, ikke i topp form, men i fin form!!
Klem fra meg!!

Bedre form.

Det er godt å kjenne på at formen er stigende om dagen. Blr fort sliten og tar ting litt pø-om-pø, eller pole pole som vi ville ha sagt det på Swahili.I går ringte jeg sydama og hun kunne brodere Nannestaddrakt til meg og ha den ferdig føre jul. Så da er det bare å bestille en eske med stoff og tråd så er det i gang med bunad.(Har satt mamma på saken...) Mulig den er ferdig til våren, og som jeg gleder meg til det. Godt en har bursdag (jubileum denne gang...) og at det er jul slik at en kan ønske seg diverse stæsj man trenger i tillegg til stoffet. Gleder meg sykt til den er ferdig og jeg kan bruke den.
Men som sagt det er godt å kjenne på at formen er stigende og at humøret også er bedre. Sksal være ærlig å si at det tar på det mentale også å bli i så dårlig form som jeg har vært siste uka. Ikke alltid like lett å holde motivasjonen oppe da nei... Men når formen er bra er ogå humøret og smilet på plass. Er fredag 13 i dag, men jeg har hatt en fin fredag og skal kose meg i helga.
Ønsker dere en fin helg.

Tøffeste uka i mitt liv.

Ja da skal jeg skrive litt her igjen. Vet det er mange som er innom her og som sikkert nå tror jeg har lagt bloggen på hylla. Vel, har hatt ferie og uante sykdosmspauser. Prøvde oss på litt camping et par uker, hadde ikke så mye bra vær. Fikk forteltet fullt av vann en dag vi satt og spiste frokost. DET VAR IKKE MYE GØY. Ble en del arbeid av det ja.... Mye bløtt kan man si både folk og klær, og alt som lå som gulv i teltet. Men men vi kom oss gjennom det også. Skal sies at disse kurene har begynt å ta på kreftene for alvor. Jeg er konstant sliten, og har vært mye survete og grinete. Men det hører vel med.
Mandag denne uka hadde jeg oppstart på ny cellegift. Det gikk bra, kjenner en del muskel og leddsmerter nå, men har ikke reagert så mye mer enn det. Hadde oppstart på Herceptin tirsdag. Det er et hormonpreparat som er rettet inn mot mine kreftceller, og er i utgangspunktet noe man ikke blir syk av. Men jeg ble syk, veldig syk.Så syk at jeg trodde jeg skulle bli borte for godt. Var helt forferdelig, og jeg øensker ikke min værste fiende en sånn opplevelse. Fikk en intens hodepine, kjentes som om hodet skulle ekslplodere, pluss at jeg kastet opp hele tiden. Tålte ikke snu på hodet før jeg måtte spy. Jeg holdt ikke på noe væske eller medisiner, alt kom i retur med en gang. Etter en telefon til Radiumen anbefalte de Kurt (min kjære mann som prøvde alt for å hjelpe meg) å få lagt meg inn på sykehuset på Gjøvik for å få i meg væske da de var redd for en dehydrering. Og der var jeg til i går. Ble i tillegg lagt i isolasjon pga diarè. Var redd jeg hadde fått noe som kunne smitte de andre med dårlig immunforsvar som også var innlagt.
Kom hjem i går. Jeg er ikke i form og har hatt lyst til å gi opp mange ganger nå. Kroppen er totalt utslitt og jeg vet ikke helt hvor jeg skal hente krefter. Må ta tiden til hjelp og prøve ta mest hensyn til meg selv, men det er ikke lett. Jeg er glad ungene kan være i barnehagen og på SFO, det hjelper på litt å slippe å megle hele dagen. For her er søskenkjærligehten i full blomst. : p
Så sånn er ståa per i dag. Jeg er utslitt og survete, men bilder av puppen viser at kurene har hatt en flott effekt. De ser a det er sykelige celleforandringer inni der men det er ikke lenger noe som er så stort at det er målbart. Og da de fant den på Hamar målte svulsten 6,5 cm. Da jeg begynte behandlingen på Radiumen målte puppen utvendig 11 cm, nå er den nede i 6cm og den friske puppen måler 5 cm så da må vi rope HURRA for resultatene. Så får heller kreftene komme etterhvert. Har blitt fortalt at de 4 første kurene er lettere enn de 4 siste. Men nå er det bare 3 igjen, og jeg teller nå nedover pg ser frem mot siste runde.
Nå skal jeg prøve å spise litt. Blir små måltider om dagen, orker ikke så mye om gangen.
Vi blogges.

Positiv retning!!

Ja, fikk kur nr 4 i går og er halvveis i dette cellegift-marerrittet. Nå har jeg fått siste kur som gir kvalme, skal over på en annen type neste gang som gir muskel og ledd smerter, heller det spør du meg... Og da de målte svulsten utvendig på puppen i går har den minsket med 3 cm i begge retninger, både tvers over og ovenfra og ned. Og det er bra, og det er bare på 3 uker, så her smiler vi uansett hvor kvalm vi er.
Ellers har søstra mi, min kjære 15 år gamle lillesøster har da lest Twilight bøkene, og har nå satt meg på den samme ideen. Vi hadde film maraton i helga for at jeg skulle kunne bli med henne på kino å se film nr tre, måtte jeg jo se nr 1 og 2 også. Og jada ble nok litt fenget. For de som ikke vet hav dette handler om dreier det seg om ei jente som flytter ny til et sted der forelsker hun seg i Edward som er vampyr og erkerival til Bellas (son jenta heter) gode venn Jacob som er varulv. Og valget vil jo stå mellom disse to, og det er det svaret vi venter på enda. Ser ikke problemet hun bør velge Jacob som er varulv, da kan hun fortsette å leve det livet hun lever nå og fortsatt eksistere av kjøtt og blod. velger hun Edward da blir hun vampyr, og livet vil stå på stedet hvil. Og dessuten er Jacob som er varulv mye kjekkere. Nok om det, jeg har fått noe annet å tenke på og det er bra!! Er i nogenlunde slag og gleder meg til ferien sammen med Martin, han spør hver dag når vi skal avgårde så han er klar. Må bli litt bedre og pakke så er jeg klar også. Ønsker dere alle en fortsatt god sommer så lar jeg nok høre fra meg etterhvert.STOR Sommerklem til alle mine tilhengere.

Snart halvveis....

Ja da er jeg inne i den beste uka, siste uke før ny kur. Og jeg prøver å lage meg noen høydepunkter mellom hver kur, må ha noe å glede meg til mellom hver nedtur. Vi har vært på Røros i helga. Fant ut at vi skulle passe på å ta en tur mens mamma og pappa har ungene. Har jo vanligvis god hjelp med barna den uka jeg er dårlig, men nå hadde vi barnepass når formen var grei, så vi dro på helgetur, bare jeg og Kurt. Hadde flott vær og kosa oss masse med historie og kultur og en god dose shopping. = o)
Denne uken er det tapas kveld og Urbane Totninger osm står på tapetet. Også er det ny kur neste mandag, og da er jeg allerede halvveis. Det er en milepel, og det er godt å tenke på at jeg alt er halvveis. Gleder meg veldig til siste kur, og selv om tida går sakte går den også ganske fort når man planlegger tre og tre uker. Og etter at den værste uka igjen er over, prøver vi å ta oss en ferietur. Det skal bli både godt og koslig. En må ha noe nytt å se frem til mellom slagene har jeg funnet ut, da blir det lettere å holde motet oppe, og hverdagen får sine lyspunkt, også glemmer man litt den vonde uka da alt er pyton. Fikk hele Sex og Singelliv serien av søstrene mine som en "Nå-er-du-halvveis-gave". Flotte søstre jeg har, og som jeg setter stor pris på og er glad i. Det er så gøy nå for selv om vi er 29, 26, 19 og 15, så har vi så mye til felles og vi nyter å være i hverandres selskap. Vi fungerer mer som en spleiset gjeng, enn to og to som leker og sloss med hverandre. Søskenkjærligehten har fått en annen betydning.
= o) Nå skal det ryddes og vaskes litt...

Til ettertanke...

Ja så har vi igjen mistet noen igjen i krigen mot Taliban. Og denne gangen sitter jeg å ser det å gråter, for på et vis føler man seg så plutselig nær. Jeg har gode venner som har mistet noen som stod de veldig nær,og kan fortsatt kjenne på følelsene ved å stå ved siden av og føle seg hjelpeløs. Etter å ha fått en kreftdiagnose har man og på en måte stått litt med det ene beinet i grava. Med det mener jeg at ved å få beskjed om at man har kreft, og legen som sitter foran deg da ved første møte ikke kan svare hverken ja eller nei på om dette er noe man kan dø av, fører til at man gjør seg mange tanker om det å miste noen man er glad i.
Samtidig er den ene soldaten fra Toten og vi vet hvem som er hans venner og hvor vondt det er å stå der ved siden av de som har mistet. Og min gode venn fra Videregående er for tiden feltprest i Afghanistan. Han fortalte meg at han skulle dit da jeg jeg ringte han og fortalte at jeg var syk. Så på mnge måter sitter jeg og føler at Afghanistan har kommet nær, og jeg kjenner på en del vonde følelser i forhold til disse som er gått bort, og de som sitter igjen med et stort sår, og et stort tap. Og mange av tankene mine går og til han som jeg er glad i som nå står der nede og skal gi trøst og gode ord til de som mistet vennene sine. Dette ene og alene fordi noen duster vil at Taliban skal bestemme i landet, ut med demokrati og inn med Bin laden. Hva er det for noe da??
En får et inntrykk av hvor skjørt livet faktisk er.

Når det gjelder meg er jeg sånn nogenlunde i form igjen. Kur nr 3 har tatt på, selv om jeg fikk en del medisiner som har hjulpet noe på kvalmen. En merker at kroppen er sliten, og det tar lengre tid før en kommer seg. Men samtidig som jeg har skrevet, meg og mitt blir så ubetydelig når noen blir brutalt drept på den måten. Jeg har jo fått beskjed om at jeg skal bli frisk av dette. Det er vel det som holder meg oppe stort sett, at dette skal gå over og jeg skal bli bra. Bare jeg blir ferdig med disse kurene jeg så skal jeg være glad.
Jeg prøver å nyte sommeren med grillmat og god frukt og sol. Tåler varmen dårlig, men sniker meg til noen solstråler dann og wann. Men blir mst kos under parasollen. Nå lader jeg opp til ny kur om 14 dager, så prøver vi å ta en ferietur etterhvert. Det trenger vi alle både store og små, komme bort og gjøre andre ting.
= o)

Ok da har jeg skjønt bilde greia tror jeg....

Her ser dere bildet av en vannmelon jeg hadde her. Da jeg hadde skåret av den biten jefg skulle ha lå det igjen et hjerte i fruktkjøttet. Et tydelig hjerte. Er det et tegn eller hva tror dere?? Jeg tror det var et tegn fra noen som er glad i meg og vil meg vel....

Også ser dere bilde av den flotte Nannestad drakta som jeg har begynt å spare til, den skal jeg kjøpe meg, det er premien for å ha det tøft nå. Den er flott. Og passer fint på min flotte søster.

Dette med bilder må jeg nok trene litt på, men har da klart det på et vis.
Får præve mer enn annen dag.

Opp igjen.....

Ja kur nr 3 er unnagjort. Fått masse medisiner for å takle dette denne gangen. Vært mer trøtt og mindre kvalm.... Så nå er jeg snart i gang igjen... Fortsatt litt mo i knea i dag, men satser på en bedre dag i mårra.... Tenkte jeg skulle prøve å legge ut noen bilder her. Gjør et forsøk..

OnePiece.....

Ja i går gikk jeg til anskaffelse av en onepiece dress. Til dere som ikke vet hva det er, det er en hel dress man har på seg. Kosedress. Ligner sparkebukser/hele dresser som babyer har. Og da jeg dreiv å prøvde datt tørkle jeg har på hodet av, og jeg så ut som om jeg skulle på karneval utkledd som baby. Manglet bare smukken. I hvertfall, den er blå/turkis, i velour, og fantastisk god å ha på seg. Og jeg vet at den kommer jeg til å bruke masse.
Jeg skal ha ny kur nå på mandag (21), dette blir nr 3 i rekken, og nå gleder jeg meg til å ha på dressen min når jeg er dårlig de dagene. Og mine flotte svigerforeldre tar med seg barna mine på tur, så de blir borte flere av de dagene til uka som jeg er dårlig, så det blir bra både for meg og barna. Da kan jeg slappe helt av og bare tenke på meg, og ungene får masse oppmerksomhet og kommer seg litt unna når jeg er som surest...(har nok med meg selv, og har lett for å være sur noen av de dagene).
Jeg må prøve å finne noe som hjelper mot kvalmen som var helt uholdbar forrige runde. Da prøvde de noe annet enn det jeg fikk første runden, skulle visst vare i 5 dager, men det hadde dårlig virkning på meg kan man si. Det fungerte ikke i det hele tatt. Men fikk noen gode råd av læreren min på skolen som også har vært gjennom dette, så vi får prøve det å se om det hjelper.
Ellers har jeg vært på shopping og besøk på Peppes denne uka med min kjære jenter fra klassen min, og jeg har vært innom jobben. Det var utrolig koslig begge deler, men jeg kjenner nå i etterkant at jeg savner både skolen og jobben. Det sosiale fellesskapet man har på en arbeidsplass betyr mye mere i hverdagen enn man kanskje tenker over sånn til daglig. Når man så blir helt borte fra det helt plutselig ser man hvor mye sånne dagligdagse ting betyr.
Ellers har Camilla Läckberg fått en stor plass i livet mitt. Hun skriver FANTASTISK GOD krim. Fikk en bok av mine gode venn Lise. Den ble lest ut på et par tre dager, og etterpå har jeg gått til anskaffelse av alt hun har skrevet. Det er så spennende at det er vanskelig å legge boka fra seg.
Når det kommer til fortball VM så følger jeg med hvar dag. Hvem som vinner det vet jeg ikke, men Argentina vinner kampen om mest presseoppslag. Og Maradonna er jo ganske morsom til tider. Brasil er jo storfavoritt, men det hadde vært fantastisk om et lag fra Afrika hadde kommet langt. Afrika hadde fortjent en god plassering nå!! I kveld er det England igjen, så får vi se da om da klarer å imponere, det kan ikke bli vanskelig etter den kampen de spilte sist.
Nå er det en tur ut for alle fire. Vi skal bort å spise god mat hos hyggelige venner.
Ønsker dere alle en god helg, så får jeg se om det blir noe blogging litt uti neste uke, når de værste etterdønningene etter kuren har lagt seg.
Smil fra Anne-Gro = o)

Juni og sommer...

Ja vi er godt i gang med Juni allerede... Og sommeren lar vente å seg. Vi hadde noen fine dager forrige uke, men da var jeg så dårlig så jeg klarte ikke helt å nyte de. Er visst ikke så flink til å oppdatere bloggen min, men dagene flyr, og jeg synes liksom jeg må ha noe å skrive om når jeg er inne her. I dag er dte ikke så mye spennende å fortelle om, men kan jo skrive litt allikevel. Har fått testet at immunforsvaret faktisk er dårlig når men får beskjed om at det er det. Martin kastet plutselig opp på tirsdag, og dermed stod jeg her med vask og opprydning av tepper, klær, møbler og gulv flere ganger. Dere som har små barn vet hvordan det er. Men jeg blir ALDRI syk når ungene er dårlige, og denne gangen var jeg flink til å holde han på armlengsavstand, og vaske både med såpe og med sprit. Men, det kom kastet på meg i går tidlig. Omgangssjau så det holdt. Men det skal sies, at jeg som vanligvis blir dårlig av sjau, kjente stor forskjell på sjau og cellegiftkvalme. Det var stor forskjell.... Og det gikk over i løpet av dagen i går, så dagen i dag har vært fin. Det er Raufoss dager i helga, så det var mye folk i sentrum da jeg var nedover en tur. I dag har jeg endelig fått meg sparekonto, så nå når feriepenger og skattepenger kommer skal det spares til Nannestad drakt. Den er så fin, og den skal jeg kjøpe til meg selv som premie for det jeg går igjennmom nå.Jeg skal legge ut bilde av den når jeg får fikset den andre pcen vår.
Også traff jeg så mange kjente i dag, og det varmer når man hører det er så mange der ute som tenker på meg, og bryr seg om meg. Det er helt utrolig, og det gjør godt og betyr mye med så mye støtte fra alle kanter.
Søstra mi var konfirmant forrige søndag. Flott jente i ny bunad! Og det var godt å treffe slekta igjen. Og det var godt å prate med slektinger som har vært gjennom dette, og som vet hva dette innebærer.
Mange sier at jeg virker så sterk og positiv utad, også her inne på bloggen, og de er redd for at jeg ikke tillater meg å være svak. Tro dere meg jeg har mine stunder, der jeg bare gråter og synes livet er urettferdig og trist og ikke minst tøft. Men det er veldig avhengig av dagsformen. Dagene etter cellegiftkurene er de som er tøffest for kroppen, også de som er tøffest for psyken. Da er livet pyton, og jeg føler jeg bare eksisterer. Og jeg gråter og er trist og lei. Men når dagsformen er bra, er det lettere å være positiv, og det er lettere å nyte hverdagen. Så jeg har mine stunder der jeg er svak og negativ, og der alt ser helsvart ut, men heldigvis er de dagene få, og jeg kommer meg igjen etter en 3-4 dager. Også blir man jo glad av alle de positive opplevelsene av nestekjærlighet og medmenneskelighet som jeg opplever til stadighet. Takk skal dere ha. Det er godt å ha dere der! Det betyr mye for meg at så mange bryr seg, ikks stopp med det!!

Tøff uke...

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har hatt en veldig tøff uke. Denne kuren har tatt på både fysisk og psykisk. Det blir vanskleigere å motivere seg for flere runder når kroppen får sånn medfart. Men men, det gir resultater, så en må bare prøve å se det positive i situasjonen. Og i dag er formen bedre, så da er den på oppover tur igjen. Men jeg skal ikke late som at dette ikke er tøft for jommen det er det. Det tar på meg, og det tar på alle rundt meg. Så takk til alle som står på sidelinjen å heier!!
Jeg trenger det!

Vap på plass, klar til ny runde...

Fikk Vap i går, det kjenner jeg i dag for å si det sånn. Men da er den på plass til neste uke og ny runde med cellegift på mandag. Fordelen nå er at jeg er mer forberedt og vet litt mer hva jeg går til, ulempen er at jeg vet hvor kvalm og sliten jeg blir.. Men noen fordeler skal man ha og ulempene følger med de og.
Ellers trives jeg uten hår, mange synes jeg er fin sånn, men må liksom ha noe oppå der. Har sydd meg nattlue, ble så kald på toppen om natta. Sover bedre med lue for å si det sånn.... Har jo en parykk, men den klør og stikker. Hadde den på i over 5 timer på søndag, og det var nok. Liker meg best med et tørkle eller en lue, så de som vil hekle,strikke, eller sy noe spennende, herved har dere fått en utfordring... = 0)
Henriette synes det er spennende, og samtidig synes hun mora er flott uten hår. Hun synes det er stas å ta på det. Martin han ser helst at mora er tildekket for "håret til mamma er skummelt". Alt til sin tid. Det er lettvint med sommersveis. Og godt når det er varmt, så det er en ideell tid å ikke ha hår på dette. Hadde vært værre i Januar og 30 minus grader.
Ellers lader jeg opp til en ny tung uke neste uke, så prøver å nyte hvert sekund av dagene denne uka når formen er sånn nogenlunde på topp. Dett går jo rimelig bra, og mye bedre enn jeg hadde trodd. Så da får man bare "Kàmpa på" som man sier i Sverige.
Klems.. = o)

Bad hair day.... eller no hair day.....

Ja da har jeg tatt håret..... En ny milepel. Begynte å løsne en del onsdag kveld, i går datt det av bare jeg tok fingrene gjennom håret. Så nå har jeg barbert bort resten. Og tro det eller ei, jeg ble faktisk ganske fin. Hadde trodd det skulle bli ille, men det ble det ikke. Jeg kler nesten å være uten hår... Har fått fikset parykken også så den ble mere meg. Da er det bare å bli fortrolig med den. Største forskjellen er at den er mørkere enn jeg var, og at jeg har lugg, men bortsett fra det er den ganske fin. Den klør litt, men jeg har allerede vært på butikken og handlet. Best å kaste seg ut i det med en gang enn å vente, da blir det mye verre og komme seg ut etterhvert.

Tirsdag skal jeg inn på sykehuset på Gjøvik å legge inn en VAP. Til dere som ikke vet hva det er så er det kort forklart en type ledning de legger inn i blodåra mi oppe på halesn like under kragebeinet sånn ca. Også legger de inn en dings som gjør at de bare kan koble cellegifta, og andre medisiner og stæsj rett på den slik at de slipper å stikke meg. Så da er jeg klar for ny runde med gift...
Men kjenner at det hjelper, puppen er mindre hoven, den har blitt mindre i størrelse, så en del av væsken og hevlesen som gjorde den stor er borte. Kan kjenne svulsten mye bedre nå, og da blir det lettere å måle den og se hvordan den minsker etterhvert. Johooooooo for det!!
Nå skal jeg støvsuge og rydde litt i heimen, også blir det verandakos resten av dagen.....
Ønsker alle mine bloggvenner en god Pinse!!! Jeg setter stor pris på dere alle sammen, alle mailene, og meldingene både her og der, det gir pågangsmot og styrke, så takk skal dere ha!!

En fin dag!!

I dag har jeg hatt en fin dag. Litt slitsom, men fin. Formen er bra og det er godt, samtidig så kjenner jeg at jeg ikke orker så mye som før. Har vært på shopping med Henriette i dag. Var ikke bare oss to for å si det sånn, det var rimelig fullt alle steder. Men vi gjennomførte det vi selv om jeg var både skjelven og sliten etterpå. Investerte i solkrem faktor 30 så da blir jeg kanskje ikke så solbrent som jeg ble forrige helg. Tåler visst mindre sol når man tar sånn gift som jeg driver med. Det fant jeg fort ut etter å ha blitt grillet etter 15 minutter i sola forrige helg. Så skal man være ute må man smøre seg. (Har vel ikke i grunnen vært så stort behov for solkrem den siste uka lell).
Håret sitter fortsatt på, men kjenner at jeg gruer meg til det blir borte. Tror ikke jeg er forberedt på det. Og det er noe vi alle må venne oss til, ikke bare jeg, men også de rundt meg. Får ta det etterhvert... men er nok det jeg tenker mest på om dagen, at det sikkert snart blir borte.
Matlysten er nesten på topp. Har virkelig startet opp grillsesongen, er jo så mye godt man kan legge på grillen. Jeg har gassgrill med lokk, og griller uansett vær.....
Så er det snart 17 mai. De siste skoene ble kjøpt i dag, så får vi se om jeg finner et antrekk jeg blir tilfreds med. De andre i heimen er klare til stor feiring. Det er stas med 1 klassing som gleder seg stort til dagen. Ikke minst at man får kjøpt sjokoladekake, brus og is på skolen. For det har læreren sagt. Så uansett vær blir det 17 mai i år og, så får jeg håpe formen er på oppadgående kurs så kan dagen bli riktig så bra! Ønsker alle mine bloggvenner en flott dag også. Setter stor pris på alle klemmer, tanker, meldinger, kommentarer, varm omtanke, og forbønn. Det betyr mye for meg og mine.
Vårklem fra Anne-Gro = )

Positivt svar

Fikk beskjed fra Radiumen i dag at skjellettprøva som ble tatt i forrige uke var bra. De fant ikke noe på den. Og hjertetesten som ble tatt var også bra. Hjertet mitt var friskt og sterkt. = )

29,5 år i dag.

Ja, hva kan man si... I dag er jeg 29,5 år. Feiret med litt middag i dag. De siste dagene har vært tøffe. Ble forespeilet av de på Radiumen at dag nummer to kom til bli den værste, og det kan jeg si at den var. I går føltes det som om noe stort og tungt hadde kjørt over meg flere ganger. Men i dag er formen oppadgående så da gleder jeg meg over det!! De ringta faktisk fra Radiumen i dag og lurte på hvordan det stod til... du det kaller jeg omsorg!! Også planla vi videre forløp i forhold til timer der inne. Men jeg føler meg så ivaretatt på alle mulige måter. Jeg er bare en av mange, men samtidig betyr jeg såpass at de ringer til meg for å spørre hvordan jeg har det. Det imponerte meg skikkelig.
Hadde vel aldri forestilt meg at jeg skulle sitte her på 29,5 års dagen min med cellegift innabords, og en diger svulst i puppen. For den er diger, den har blitt større siden vi var på Hamar, derfor er det godt å tenke på at den nå er på retur.
Er en del kvalm, og sliter med å få i meg mat, men det plager meg like mye at jeg er så tørr i munnen. Skyller og renser og gurgler, men tunga sitter fast i gummen som sandpapir. Fått tak i xerodent i dag, men den kan jeg bar ta to om dagen av = (
Men men, Kurt hadde fått beskjed av damen på apoteket om at det var ikke bar å overskride døgndosen. Så får høre på henne da.
Kjenner etter hver dag når jeg våkner om håret har løsnet, men det sitter fortsatt på (Heldigvis). Uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på at det skal bli borte, er jeg nok ikke forberedt på at det kommer til å skje. Så strategien er å at en dag av gangen, og ta med seg det som er positivt fra dag til dag og leve på det.
Vet ikke hvor mye jeg har skrevet om videre forløp, så i fare for å gjenta meg selv, skriver jeg det igjen. Skal ha 8 cellegiftkurer, de 4 første er FEC kurer. De 4 neste vil bli av en annen type cellegift, pluss ett medikament de kaller Herceptin. Min svulst er basert på Herceptinreseptorer, derfor får jeg det medikanmentet intravenøst. Den skal jeg ha 17 kurer av, det vil si ett år med intravenøst 3 hver uke. Men dette er et medikament ikke cellegift. Det er positive resultater i tilknytning til dette stoffet, derfor får man det i så lang tid, slik at de skal være sikre på at kreftcellene er helt ute av kroppen. Etter de 8 kurene med cellegift blir det en operasjon der de fjerner hele puppen min. Ser de at svulsten er liten nok før de 8 kurene er over tar de operasjonen før, men det er noe vi må ta som bonus. I etterkant av operasjon blir det strålebehandling. Sånn tidsmessig er jeg nå på nyåret. Da skal jag ha 25 strålebehandlinger på 5 uker. Så da tar jeg inn på pasienthotellet og blir byfrøken for en stund, eller urban totning om du vil. Så dere som bor i byen, vær forberedt på besøk!! Også med tid og stunder lager de en ny pupp til meg. Så det er et langt løp, som jeg må gå. Men det er mye positivt som ligger å venter på meg så dette må jeg bare klare. Men det er skummelt å tenke så langt fram for da virker det så fjernt, så jeg tar en dag av gangen, og gleder meg over små positive gleder i hverdagen.
Takker for all støtte, omtanke og forbønn. Det hjelper!!
Klem til alle!!

Hjem kjære hjem!!

Da var jeg hemmat på Toten. Endelig, samtidig som veldig skummelt. Overlatt til meg selv nå... Men har fått masse telefonnummer og navn på mennesker jeg kan ringe om det er noe. Og masse informasjon, og da mener jeg masse.
I dag har jeg fått cellegift kuren eller "første kur" som vi også kaller det. Det gikk nesten helt smertefritt, stikker jo når de legger inn veneflon, men bortsett fra den så gikk det fint. Blir godt fulgt opp. Får en kontaktsykepleier å forholde meg til, hun bvar super koslig. Også gikk det rundt en søt dame med tralle og serverte drikke og diverse mat til sultne kvalme pasienter. Så det er mye service av alle slag. På onsdag kom det til og med en dame og lurte på om jeg var fornøyd med bildene som hang på veggen, for visst jeg ville kunne hun bytte de ut da hun hadde med seg andre. = )
Håret kommer til å bli borte i løpet av 14 dager = ( men har kjøpt meg en fin parykk = ) Så får man ta det som kommer. Tror ikke man er forberedt på det før man står der med bart hode...
Henriette begynte å le da jeg sa det i dag, også pekte hun på meg og lurte hun på om jeg kom til å bli skalla...Fikk med et par bøker til ungene fra kreftforeningen, så etter å ha lest den om Kjemomannen Kaspar og jakten på de sure kreftcellene skjønte hun det bedre = )
Jeg er sliten, trøtt og kvalm, og lengter etter å sove i egen seng.
Ble en liten oppdatering i hvertfall, har ikk fåtrt svar på skjellettprøve enda, så det tar vi til uka. Nå skal jeg gå å legge meg. Det skal bli godt.
Klems

Første dag på Radiumhospitalet...

Etter å ha snakket med Anne-Gro(AG) på telefonen nå ville hun at jeg skulle skrive litt etter dag 1 på Radiumhospitalet....

Hun kom inn på Radium i dag tidlig og har allerede vært igjennom div.prøver og undersøkelser og i samtale med lege...

For 1,5uke siden var AG på CT scanning på Gjøvik. Hun fikk svar på denne scanningen i dag, og den viser ikke noe spredning i kroppen :-) DET ER GODT Å HØRE. Og AG sa selv at ho ble kjempe lettet og fikk endelig senket skuldrene sine...

På torsdag skal hun igjennom en skjellett-undersøkelse for å se om det er spredning der. Vi håper på et positivt resultat der også. I følge legen hennes er det veldig sjeldent med spredning i skjellettet med tanke på at AG er så ung og i fin form ellers...Men vi krysser fingrene for denne testen også.

Legen hennes er ivirg på å komme i gang med cellegift og begynne behandlingen så fort de kan, for hennes mål er å gjøre AG frisk igjen!

Planen videre er at det blir cellegift hver 3dje uke i 24 uker tilsammen (til november ca).

De vil ta en sjekk halvveis, i sommer, for å sjekke om behandlingen har no effekt.

Går behandlingen slik den skal blir det kanskje operasjon i november og en rekonstruksjon etterhvert.

På nyåret blir det strålebehandling som må til.

Hvis cellegiften har god effekt vil kanskje behandlingstiden minske litt..men det må vi bare vente å se på...

Første cellegiftkur blir gitt kommende fredag eller mandag...

For familiensdel er det godt å vite at hun nå er i gang og får all den hjelpen hun trenger.

Takk for all omtanke, bloggkommentarer og mailer og forbønn så langt!og TAKK for at du-dere forsatt vil be for Anne-Gro og alle oss andre, sende oss gode tanker og vise omtanke. Det setter vi pris på alle sammen :-)

Tone

10 Dager.

Ja da har det gått 10 dager. For 10 dager siden tok plutselig livet en annen retning.... Jeg fikk en beintøff jobb med å ringe familie og venner og fortelle at dagen hadde tatt en annen vending enn det man hadde håpet på.
Fra å ha hatt en brystinfeksjon i 3 mnd ble jeg plutselig alvorlig syk og enda en kreftpasient ble notert i registeret.
Hva har skjedd disse 10 dagene??
Jo jeg har kommet nærmere familien, vi har fått et annet perspektiv på hva som betyr noe.
Jeg kan sitte å beundre Martin i 10 minutter når han løper rundt i stua og slår på en ballong, og nyte smilet om munnen hans når han treffer gang på gang. Hvor han plutselig ser på meg å sier "Se mamma, jeg er flink jeg!".
Det slår meg når jeg sitter ved siden av Henriette når hun leser og regner hvor flink hun er. Og hvor smart en 6 åring kan være. Det gjør meg både stolt og glad, og jeg kjenner igjen at ungene alene er verdt denne kampen jeg har foran meg.
Samtidig som hverdagen er full av tøffe inntrykk blir også ekteskapet sterkere av dette. Det vi kanskje har diskutert før, eller vært uenig om blir ikke så viktig lengre, nå handler det om å gi hverandre styrke og gode ord!
Jeg har vært innom to arbeidsplasser i løpet av disse 10 dagene, og jeg kommer til å savne både avdelingene og alle menneskene der. Jeg trives så godt, og har så mye å komme tilbake til. Der jobber det så flotte mennesker som i en travel hverdag også er flinke til å ta vare på hverandre som kollegaer.
I løpet av disse 10 dagene har jeg fått blomster, telefoner, meldinger, kaffe, besøk,og mange gode ord som jeg tar med meg videre. Jeg har blitt kjent med nye mennesker som allerede betyr mye for meg. Jeg har lært å "blogge", og setter stor pris på kommentarer og hilsner (fint om dere skriver hvem dere er. Er ikke alle jeg ser navnet på. Hyggelig å vite hvem som skriver).
Det har bare gått 10 dager, noen kan si de har gått fort, andre sakte. For meg gjelder begge. På en måte kjennes det ut som et halvt år, men på en måte har det bare gått 10 dager. Det viktigste jeg kanskje har lært disse 10 dagene er å ta en av gangen. Bekymringer for morgendagen prøver jeg å vente med til i mårra. 10 dager er ikke lenge, men jeg er 10 dager nærmere målet.
Klem Anne-Gro

Nok for i dag Kjære Gud.

Jeg har fått et dikt som er skrevet av en flott dame som jeg ble kjent med da jeg bodde i Afrika. Hennes beste kommentar var alltid "O herlega London". Min gode venn Anne har sendt meg dette diktet skrevet av Irene. Det ligger inne som kommentar til mitt forrige innlegg, men jeg synes det var så bra, det satte ord på mye av det jeg kjenner på om dagen så jeg vil legge det ut her.

NOK FOR I DAG KJÆRE GUD.

Eg ber`kje for heile veka Gud- for ukjente
dagar og år.
Men berre om dette eine- At nok for i dag eg får.
Nok kjærleik
Nok kraft
Nok styrke
Nok mot til å holde ut-
Berre dette eine-
Nok for i dag kjære Gud
Nok tolmod
Nok visdom
Nok glede-
Nok fred til å vente i tru
Berre om dette eine-
Nok for i dag , kjære Gud

Av Irene Kleppe Høgetveit.


Tusen takk Anne. Det var et flott og beskrivende dikt som jeg vil ta med meg videre!!

Fått time.....

Ja da klarte ikke gubben vente lengre, han måtte ringe Radiumhospitalet for å høre når jeg skal komme til uka. Var vel egentlig enig i at det var greit å vite, men ved å vite kommer man plutselig så mye nærmere. Tirsdag 4 Mai skjer det. Da får vi forhåpentligvis litt flere svar. I tillegg kunne han fortelle at jeg skulle ta skjellett prøve på onsdag. Dette ga meg angst og indre uro, tenkte med en gang at da har CT bildene vist at det er spredning til skjellettet, og det er IKKE bra.... Kurt ringte opp igjen til damen der inne, og hun kunne berolige oss med at dette var ren rutine kontroll, og nervene mine roet seg litt... Har kommet i kontakt med et flott menneske med navnet Synnøve som har hatt dette svineriet før, og et par meldinger med henne fikk meg til å tenke klart og ikke miste motet. Det er skummelt å vite at det sitter andre mennesker der inne som vet hvor syk jeg er og som på en måte har livet mitt i sine hender. Jeg MÅ bare stole på de og tenke at dette må gå bra, og at denne kampen skal jeg vinne.

Tusen takk for alle hyggelige meldinger, varme tanker og forbønn. Det gir meg styrke i en tøff hverdag. Jeg sover godt om natta, og kjenner på en indre ro (selv om man får noen anfall av angst og redsel av og til). Dette er jeg fast bestemt på å vinne over, jeg har så mye og sa mange å leve videre for.

Stor klem til dere alle. = o)
Anne-Gro

Ny E-mail Adresse...

Litt klabb og babb med første mail adr, så har vi laget en nye en...

- Du finner den i sidemenyen til høyre også.

Ny ADR: annegro-olsen@hotmail.no

Så skriv i vei og send en mail :-) eller legg igjen en kommentar her på bloggen :-)

Tone

Flott gjort.

Jeg synes denne bloggen ble kjempe fin. Det er min kjære lillesøster Tone som har laget denne bloggen til meg. Jeg synes det kan være greit å ha en egen blogg framover.
Tirsdag 20 april fikk jeg konstatert en ondartet svulst i det ene brystet. Den er såpass stor at jeg må behandles med cellegift i forkant slik at den blir lettere å fjerne. Tone har skrevet at det blir en eventuell operasjon, men den er ikke evnetuell, den kommer til å finne sted. Nå vet jeg ingenting. Venter på innkalling til Radiumhospitalet da får jeg vite mye mer. Jeg vet at jeg er klar for å begynne med behandlingen, og venter utålmodig.
Denne bloggen blir et sted der dere kan se litt hvordan jeg har det. Og en fin måte å holde litt kontakt på. Takker for all den omtanken og varmen jeg har fått fra mange der ute.
Vi "Blogges" = o)

Anne-Gro

FØLG MEG!!

HEI.

For noen dager siden fikk Anne-Gro beskjed om at hun har fått brystkreft.

Dette er veldig trist og leit for oss alle i familien, og det er mye som skal skje fremover, spesielt for Anne-Gro. -Både med cellegift og evt operasjoner etterhvert....

Facebook har jo blitt et veldig vanlig sted å fortelle alt til alle og spytte ut nyheter til hver og en, men vi vil gjerne holde dette så mye unna facebook som vi kan og heller holde all info her på ett sted. Derfor har vi nå opprettet en blogg hvor de som vil kan følge med på hennes kamp mot å overvinne denne forferdelige sykdommen.

Anne-Gro vil skrive en del selv og jeg vil skrive litt når ho ikke orker....

Så sleng deg på og følg denne bloggen videre :-)

Ellers ber vi så inderlig om at dere må sende oss gode tanker, god energi og forbønn videre.

Og tusen takk til dere alle som allerede tenker og ber for ANNE-GRO og familien hennes og oss andre.

Skriv gjerne kommentarer og send mail.

Mail.adr: anne.gro@hotmail.com (denne adr er nå opprettet slik at ho alltid har tilgang til mail der ho vil befinne seg under behandlinger osv.)

Mvh Tone

Dette er bare SUPERviktig å kunne noe om!!

Brystkreft er en ondartet svulst. Det finnes flere typer brystkreft, de fleste utgår fra brystkjertlene. Helbredelsesmulighetene er gode - utsiktene er bedre jo tidligere diagnosen stilles.

Symptomer

Kul eller knute som kjennes i brystet

Søkk i huden på brystet

Brystvorte som trekker seg innover eller peker i annen retning enn vanlig

Væsking fra brystvorten, særlig om væsken er blodtilblandet

Kul i armhulen eller på halsen

Sår som ikke gror

Smerter i brystet

Eksem, rødhet med økt varme eller andre hudforandringer på bryst/brystvorte

Kul i brystet
En kul i brystet kan godt være tegn på godartede tilstander som væskefylte hulrom eller godartede cyster, men det kan også være tegn på brystkreft. Derfor kan det ikke understrekes nok, at enhver forandring, som ikke har en åpenbar, annen forklaring, raskt bør undersøkes av lege med tanke på brystkreft. Legen vil undersøke deg, og dersom hun synes det er nødvendig, bestille rask time til mammografi. Det gjøres som regel en såkalt "trippeldiagnostikk" som innebærer å kjenne på kulen, gjøre radiologiske undersøkelser (mammografi/ultralyd/MR) og ta en prøve av selve svulsten.
Les hva brystkreftekspertene sier om kuler og andre funn i brystet

Smerter i brystet
Brystkreft kjennetegnes sjelden av smerter. Unntak kan være brystkreftsvulster som vokser raskt.Smerter eller følelse av spreng i brystene rett før menstruasjon er vanlig og sjelden et tegn på brystkreft.

Væsking fra brystvorten
Væsking fra brystvortene er oftere et tegn på en godartet tilstand enn på brystkreft. Væsken kan være klar eller gul, melkeaktig, brun, gulgrønn eller tydelig blodtilblandet. Noen medikamenter kan også forårsake væsking fra brystvortene.

Det er ganske vanlig at middelaldrende kvinner har litt væsking fra brystvortene. Denne kan ha flere farger og konsistenser, og er som regel ufarlig. Men i noen få tilfeller kan væskingen skyldes en ondartet svulst. Derfor bør det gjøres en skikkelig undersøkelse hos legen for å utelukke dette.

Væske fra brystet på grunn av en ondartet svulst er nesten alltid blodtilblandet. Dersom det blir påvist blod, skal det alltid gjøres full trippeldiagnostikk. Selv ved blodig sekresjon er det bare i rundt 5 % av tilfellene at man finner at dette skyldes en ondartet tilstand.

Under amming, særlig i starten, er det ikke uvanlig med striper av blod i melken. Dette er ufarlig og trenger ingen spesiell undersøkelse.

Forandringer i brystets fasong eller i huden
Ved brystkreft hender det at brystet endrer kontur, eller at det oppstår søkk i huden. Dette oppdager man best ved å se seg i speilet med armene hevet over hodet.

Brystkreft kan også forårsake appelsinskallaktig hudoverflate, at brystvorten plutselig trekkes inn eller peker i en annen retning. Medfødt inndratt brystvorte er derimot helt normalt. Sår på huden på brystet som ikke vil gro, eller eksemforandringer på eller rundt brystvorten, bør du alltid få undersøkt av lege.

Utbredelse
I 2008 ble 2774 kvinner rammet av brystkreft.
Risikoen øker med alder, ca 80 % av de som rammes er over 50 år.
Risikoen for brystkreft er svært liten for unge kvinner. Men oppdager du en kul eller et annet symptom, skal du alltid undersøkes av lege.

Faktorer som kan øke risiko:

• tidlig første menstruasjon og sen overgangsalder, altså et høyt antall menstruasjonsperiode
• å ikke føde barn
• å føde barn først etter fylte 35 år
• overvekt, særlig kombinert med stor høyde
• alkohol, risikoen øker med inntak
• tidligere strålebehandling mot brystkjertelen
• langvarig bruk av østrogentilskudd i forbindelse med overgangsalder

Faktorer som kan redusere risiko:

• å føde sine første barn før fylte 25 år
• å føde flere barn
• å amme
• sunt kosthold
• regelmessig mosjon

Spørsmål om arvelighet
Drøyt 5 % av brystkrefttilfeller er arvelige. Mistanke om arvelig disposisjon oppstår dersom det i en familie finnes:

• to søstre eller mor-datter med brystkreft før fylte 50 år
• flere tilfeller av brystkreft i slekten
• både bryst og eggstokk-kreft i slekten

NB! En mann kan overføre arvelig disposisjon uten selv å bli syk.

Dersom det i en familie er mistanke om arvelig brystkreft, eller genfeil er påvist hos en kvinne med brystkreft, gis det tilbud om oppfølging og eventuell testing ved genetiske avdelinger. Genetiske avdelinger finnes ved landets universitetssykehus.

Behandling
Behandling av brystkreft vurderes ut i fra svulstens s tørrelse og kreftcellenes egenskaper og om kreftcellene har spredd seg til nærliggende lymfeknuter. Kvinnens alder og almenntilstand spiller også inn. Operasjon og strålebehandling benyttes i nesten alle tilfeller. Andre behandlingsmetoder, som cellegift, antihormonbehandling og immunterapi vurderes som nevnt over.

www.Kreftforeningen.no